
De dødes bok returnerer!
«Evil Dead Rise» er en film som rendyrker sin sjanger, og bruker sjokkeffekten for alt det er verdt. Ingenting er lagt i mellom, der filmen kompromissløst går for den strengeste sensuren.
FILM: Skru opp lyden til over maks.
Kjør på med skruppelløse demoner tilegnet hele sin eksistens på å dyrke sin
pasjon for ondskap. Rett den mot en uskyldig familie, så har du premissene for
en og halv time fullstappet med brutale handlinger, uendelige mengder blod, og meningsløs
fordervelse der kreative dødsfall er filmens største motivasjonsfaktor.
Elsk det eller hat det,
men premissene er enkle. En dysfunksjonell familie havner i store problemer når
et jordskjelv utløser en åpning til et underjordisk kammer. Der finner de
selveste «Dødens bok», som umiddelbart utløser noen virkelig uhyggelige og
bestialske demoner. Demoner som elsker å besette uskyldige mennesker, og
etterlate seg spor av død og fordervelse, gjerne under de mest spektakulære
omstendighetene. Dette skaper selvsagt en grobunn for ekstreme mengder med eder
og galle, samt uendelige liter med blod og menneskelig kjøttfarse.

VHS
Den originale «Evil
Dead»-filmen kom ut så tidlig som i 1981. Regissør Sam Raimi og skuespiller
Bruce Campbell satset alt for å lage en film, ulikt noe annet på den tiden.
Etter en lang og treg fødsel, og mye stillhet rundt det endelig sluttproduktet,
tok det mer eller mindre av når selveste Stephen King fikk nyss om filmen og ga
den sin offentlige støtte. Spesielt på datidens nye og hotte VHS-markedet
(videokassetter) hjalp til å lage filmhistorie.
Etter en fullendt
trilogi 10 år senere, etterfulgt av masser av videospill, en TV-serie, en
unødvendig nyinnspilling, til og med en musikal, kommer nå en slags oppfølger
som ikke har noe til felles med den opprinnelige trilogien annet enn at den
inneholder den samme boken om død.

Solid kvalitet
«Evil Dead Rise» er
regissert og skrevet av irske Lee Cronin, som helt tydelig har en forkjærlighet
for emnet, og kaster inn små hyllester til originalen gjennom så og si hele
filmen. Etter hans debut som spillefilmregissør med filmen «The Hole in the
Ground» er dette kun hans andre film ut.
Likevel skulle man tro
at han hadde gjort dette hele livet. Den filmatiske kvaliteten er solid, og
meget godt utført, all den tid de fleste sekvensene er nokså kompliserte. Han
gjør det derfor lettere for seg selv med å legge mesteparten av handlingen i en
etasje i ei sliten høyblokk, klar for kondemnering. Et mindre område å fokusere på
der mange av effektene skjer foran kameraet, med mye sminke, make-up, proteser
og lignende som skaper ekstra utfordringer. Det gjør at det etter min mening
ironisk nok føles mer genuint og ekte.

Lydinnstillingen står på maks
Selve skuespillet er
habilt, uten at noen store stjerner blir født over natten gjennom denne filmen.
Skuespillerne ser uansett ut til å kose seg, i hvert fall før ubehaget starter.
De vet hva slags film dette er. Lydbildet er kreativt og opplagt inspirert av
originalmaterialet. Når så er sagt, føles likevel lydmiksen ensformig, uten
noen særlig kontraster. Det er kun en lydinnstilling og den er satt på maks.
Det blir litt slitsomt i lengden.
Selve manuset holdes
enkelt og lett forståelig. En eksisterende konflikt mellom mor og tante føles
imidlertid forholdsvis unødvendig. Historien spiller ellers mye på ulike
klisjeer der noen av dem faktisk ble skapt av det originale materialet.
Noen
underligheter er det underveis, der noen karakterer tar noen underlige valg,
som virker unaturlig og kunstig skapt for handlingens skyld. Spesielt en scene
utpreger seg da man velger å krype inn i et skremmende hull som oppstår under jordskjelvet. Dumme valg
skaper dumme ofre, som igjen sliter med å skape empati.

En vesentlig mangel
Ellers
sliter filmen med å avgi noen dypere motivasjon og tema. Virkemidlene
spiller alle sine trumfkort på sjokkeffekten. Det er ingen ambisjoner om
nyskapning, snarere legges all vekt på hyllester. Filmen vil uansett for alltid
leve i skyggen av den opprinnelige trilogien, selv om den teknisk sett har
førti år med filmatisk fortrinn.
«Evil
Dead Rise» er en film som rendyrker sin sjanger, og bruker sjokkeffekten for
alt hva det er verdt. Ingenting er lagt i mellom, der filmen kompromissløst går
for den strengeste sensuren. Filmen har mange kvaliteter som tilbederne av
denne sjangeren vil elske, spesielt når den kontinuerlig fyller opp med
sjokkeffekter.
Likevel er det en vesentlig ting som mangler, som den
opprinnelige trilogien disponerer. Nemlig skuespiller Bruce Campbells karakter
Ash, og hans herlige vesen og mørke sans for humor. Det blir liksom ikke helt
det samme uten, i hvert fall når vi befinner oss i det samme univers.