En herlig annerledes, surrealistisk godbit

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Poor Things
Regissør: Yorgos Lanthimos
Manus: Tony McNamara (Basert på en novelle av Alasdair Gray)
Medvirkende: Emma Stone, Mark Ruffalo, Willem Dafoe, Ramy Youssef, Kathryn Hunter, Christopher Abbott, Jerrod Carmichael
Sensur: 15 år
Spilletid: 2t. 21 min.
Sjanger: Drama/Komedie/Romantisk/Sci-Fi
Terningkast: FEM

FILM: Dette er en vanskelig film å klassifisere. At man kan se en tydelig inspirasjonskilde fra gamle filmer fra Hollywood med store kunstige filmsett, filosofiske dialoger og malte bakgrunner er tydelig. Det finnes imidlertid ingenting annet å sammenligne med. Det nærmeste kan kanskje være Wes Andersons (“The Grand Budapest Hotel”, “Moonrise Kingdom”) egenartede stilistiske stil, uten at disse filmenes DNA innebærer noe formelt slektskap.

Det å være noe annerledes og kunstnerisk fra dagens kommersielle Hollywood-maskineri, som er livredde for å vike fra sin vante og trygge formel for å tjene penger, er verdt inngangsbilletten i seg selv.

Godbit for øynene

Filmen er basert på en roman av skotten Alasdair Gray med samme tittel. Filmen finner sted på samme tid som i boken, men samtidig i en alternativ, nærmest futuristisk visjon av 1800-tallets Storbritannia. Den greske regissøren Yorgos Lanthimos har skapt et stilistisk univers av et optisk stykke historie som egentlig aldri har eksistert. Visuelt er det virkelig en liten godbit for øyne.

Premissene til filmen er i utgangspunktet ganske så enkle. Filmen er imidlertid spekket med ekstreme og underlige karakterer, der Bella (Emma Stone) er protagonisten hvor en personlig reise til selvstendighet både mentalt og seksuelt er filmens hovedfokus.

Underlighetene kommer også med korte tidsintervaller, og er stadig krydret med underfundig og abstrakt humor. Karakteren til Bella har dessuten en ekstra utfordring som bidrar til den surrealistiske opplevelsen. Hun er nemlig gjenopplivet fra de døde av den strengt talt spesielle og eksentriske vitenskapsmannen Dr. Godwin Baxter (Willem Dafoe), også bare treffende nok kalt “God” av Bella. Hun har tydelig fått noen nye kroppsdeler i form av en ny hjerne som gjør at hun må lære seg menneskehetens forskjellige normer og lyster på nytt.

Filmen er tydelig inspirasjon fra en av verdenslitteraturens mest kjente romaner, Frankenstein. Men der hvor Frankensteins går en mørk vei fylt av dystre menneskelige aspekter med skrekk og horror, går i stedet “Poor Things” en annen vei hvor hovedbudskapet er en feministisk frigjøring i en verden tilrettelagt for menn.

Seksuell appetitt

Som tidligere nevnt er det det unike persongalleriet som er filmens store vitalitet. Bellas reise er en opplevelse uten sidestykke. Hennes seksuelle appetitt og frigjørende vesen både tiltrekker og driver hennes mannlige bekjentskaper til vanvidd underveis.

Emma Stone ser ut til å stortrives i rollen, der enkelte scener krever stort mot og mental frigjøring fra enhver sjenanse.

Hennes mannlige motspiller, Duncan Wedderburn, spilt av Mark Ruffalo, er en ganske så slesk fyr med en selvsentrisk persona. Mannen som nå kanskje er mest kjent for å portrettere “Hulken” var før det - kjent som en karakterskuespiller. Duncan Wedderburn er uansett ikke i nærheten av hva Mark Ruffalo tidligere har spilt. Her utvider han virkelige sine horisonter med eder og galle av usympatiske menneskelige egenskaper. For Willem Dafoe, er det et mer velkjent område, hvor han har god trening med å spille uortodokse og rare skikkelser. Det er verdt å nevne at han også er meget god til det.

Nyskapende og unikt

Regien av tidligere nevnte Yorgos Lanthimos, er ekstremt solid der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Det visuelle er en fryd for øyet med sin stilistiske og rene design. Han leker også mye med fargepaletten, der filmen starter i svart-hvitt bilder, men overøser oss etterhvert med masse farger i takt med hovedpersonens utvidede forståelse av verden utenfor.

Musikken er et kapittel i seg selv, der den fokuserer mer på stemning og disharmoniske tone-sammensetninger enn det melodiøse. En slags støy i arrangerte former. Det kan selvsagt til tider bli noe utfordrende, samtidig som det gir en effektiv boost til å opparbeide en rett stemning i filmen.

Regissør Lanthimos har utviklet sin unike visuelle stil med filmer som “The Lobster”, “The Favourite” og “The Killing of a Sacred Deer”. Den trenden viderefører han her. Han er ikke redd for å å bruke subjektive kamerainnstillinger, og leker enkelte steder med fisheye-optikk som skaper et underlig perspektiv.

Manuset er originalt skrevet. Den føles nyskapende samtidig som den bruker de vanlige dramaturgiske virkemidlene. Fokuset ligger på de menneskelige aspektene og den personlige utviklingen av hovedpersonene. Dramaturgien er ganske effektivt klippet sammen til vi når tredje kapittel der Bella havner i Paris. Der stagnerer filmens naturlige progresjon noe, og man kunne muligens ønske at redigeringen var litt mer nådeløs.

Ny standard?

Lydbildet er forholdsvis enkelt, men ekstremt effektivt, og sammen med musikken balanserer den på grensen til det ubehagelige i enkelte sekvenser. Den overskrider imidlertid aldri den grensen. Produksjonsverdien er eksplisitt, og filmens innramming med de store settene er en nytelse for øyet. Manuset fokuserer på Bella, og hennes naturlige utvikling i en fiktiv verden der enkelte elementer oppleves naturlig selv i de mest absurde situasjoner.

“Poor Things” er en herlig, annerledes filmatisk opplevelse. Det har masse underfundig humor krydret med noen alvorlige og mørke menneskelige skjebner. Opplevelsen må sies å være av det unike slaget. Den er modig, og et friskt pust i en bransje som er livredd for nytenking.

Forhåpentlig setter den standarden der en ny trend hvor originalitet, kreativitet og kunstneriske ambisjoner blir traktet etter.