TILBAKE: «Thor» (Chris Hemsworth) på en av mange slagmarker.
TILBAKE: «Thor» (Chris Hemsworth) på en av mange slagmarker.

Fornøyelig tull og tøys fra superheltuniverset

«Thor: Love and Thunder» har mye av den samme nydelige humoren fra forrige film som vil glede fansen, men er samtidig ganske skranglete på en del områder.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE

FILMANMELDELSE

Originaltittel: Thor: Love and Thunder

Sjanger: Superhelter/Eventyr/Action/Komedie
Regissør:
Taika Waititi

Manus: Taika Waititi & Jennifer Kaytin

Medvirkende: Chris Hemsworth, Natalie Portman, Tessa Thompson, Christian Bale, Taika Waititi, Russell Crow

Sensur: 12 år

Spilletid: 1t. 58min.

Terningkast: FIRE

FILM: Marvel spytter ut nye filmer og TV-serier med stadig kortere intervaller. Det går uunngåelig ut over standarden. Antagelig blir det litt for mange «pengegriske» eiere i miksen som ivrer etter profitt over kvalitet.

Jeg personlig synes Marvel har hatt en nedadgående kurve over lengre tid nå, spesielt etter de ble kjøpt av selveste Disney. Magien og den gjennomsnittlige kvaliteten fra starten av har definitivt ikke klart å bli opprettholdt. Det er selvsagt nærmest umulig å få til, med det tempo de har av ulike produksjoner. Men fortsatt utmerker noen produksjoner seg og overgår den nye negative trenden.

«Thor: Love and Thunder» har litt av begge deler i forhold til trenden. Den har for mange skavanker til å bli en umiddelbar klassiker, men samtidig har den ekstremt mye sjarm og mange små trumfkort underveis som den spiller på med stor kløkt.

Det blir derfor en ganske så tvetydig opplevelse hvor deler av vettet må knele for den geniale humoren, for å få mest mulig ut av opplevelsen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">«Thor» i en avslappet adonis positur</span>
«Thor» i en avslappet adonis positur

Nyervervet misjon

Sist gang vi så Thor, forlot han planeten Jorda sammen med den gale gjengen i «Guardians of the Galaxy». En drømmematch etter min subjektive oppfattelse. Den dysfunksjonelle gjengen ble enda mer dysfunksjonell med Thor på laget, noe som ga en herlig plattform for mørk humor og konstante ironiske sleivspark.

Og vi havner midt opp i herligheten etter enn heller dyster introduksjon av antagonisten Gorr, gestaltet av en tynn og fargeblek Christian Bale.

Den dysfunksjonelle gjengens felles vei splittes dessverre i overkant fort, og Thor er igjen på egenhånd og i relativt dårlig forfatning mentalt sett. Det må i midlertid settes til side da det massive gudeveldet er angrepet av nevnte Gorr, som har en nyervervet misjon her i livet - å drepe alle gudene i hele universet.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Natalie Portmans karakter «Jane Foster» får også spille Gud, med litt hjelp av hammeren Mjølnir</span>
Natalie Portmans karakter «Jane Foster» får også spille Gud, med litt hjelp av hammeren Mjølnir

Pompøs og selvsentrisk

Da er hovedplottet satt, og med i miksen er noen herlige enkeltscener med masser av kjente skuespiller i ukrediterte roller. Spesielt en teateroppsetning av Åsgårds guder er stappet full av kjente Hollywood-skuespiller. Noe som selvsagt bidrar til å øke humoren når skuespillet er grusomt. Ellers stjeler en uslanket versjon av Russell Crow mye av showet med sin pompøse og selvsentriske versjon av den greske guden over alle guder, Zevs.

Filmens hovedtema er tap og kjærlighet, noe de fleste hovedkarakterene sliter med. Derav er det et gledelig gjensyn med «Thors» store kjærlighet og ekskjæreste «Jane Foster», igjen spilt av Natalie Portman. Denne gangen får også hun lov til å leke Gud da Thors en gang mektige hammer Mjølnir gjennoppstår fra tusen knas for å våke over Jane, som har fått en heller dyster diagnose. Det er her dramaturgien begynner å slite litt, og tar seg noen friheter med snarveier som ikke alltid finner bryderiet verdt å forklare.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Gorr er en så mørk karakter at han suger regelrett fargene ut av skjermen</span>
Gorr er en så mørk karakter at han suger regelrett fargene ut av skjermen

Storkoser seg

Det mektige persongalleriet er filmens største styrke. Chris Hemsworth storkoser seg som Thor, og han får virkelig lirt av seg det ene humoristiske bemerkningen etter den andre. Han vet hva slags film dette er og faller ikke for fristelsen å bli for alvorlig selv om han tar hovedtemaet ganske så seriøst.

«Thor: Love and Thunder» balanserer i perioder farlig nært på kanten til å vippe over til seriøsitetens verden med sin antagonist. Stemningen ellers i filmen er lett og munter med massevis av skittkasting språklig sett.

Sånn sett føles Christian Bale litt feilcastet som Gorr. Han er kjent for å gå «all in» med sine karakterer med største alvor, og har veldig lite selvironi og humor i sitt repertoar. Det gjelder også her, og det bryter litt med filmens tone. Det føles som han spiller i en annen type film, og det er ikke hans feil - skylda har de casting-ansvarlige.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Chris Pratt og Pom Klementieff gjør en kort gjesteopptreden med sine karakterer fra «Guardians of the Galaxy»</span>
Chris Pratt og Pom Klementieff gjør en kort gjesteopptreden med sine karakterer fra «Guardians of the Galaxy»

Absurd

Filmen har ellers noen flott designede verdener, med noe mektige spill på fargepaletten fra knalle farger til svart og hvitt. Selve designen og makeupen på antagonisten Gorr er velfungerende. Ellers får kostymeavdelingen leke seg rikelig med overdådige og tidvis absurde gudekostymer, i velfungerende tone med resten av stemningen.

Foto blir fullt utnyttet med det store bredformatet i godt samspill med nydelige velkomponerte dataskapte bakgrunner. Lydbildet er overraskende nedtonet, men selvsagt med mektige drønn når det kreves. Selve musikken er i overvekt 80-talls orientert, hvor spesielt Guns ’n Roses utgjør en framtredende del, som fungerer meget godt på det store lerretet.

Regien er meget stødig av den talentfulle New Zealanderen Taika Waititi, som forøvrig inkasserte en Oscar for beste manus for den meget gode filmen «Jojo Rabbit».

Han har klart å få med et mektig stjernegalleri, og gir de rikelig med frihet på den komiske fronten. Samtidig faller han litt for Christian Bales seriøsitet, og bryter litt med sin egen visjon der han lar han går rundt med sin alvortyngede personlighet uten snev av komiske fibre, selv på det mikroskopiske plan.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Tessa Thompson gjentar sin karakter king Valkyrie</span>
Tessa Thompson gjentar sin karakter king Valkyrie

Gledelig gjensyn

«Thor: Love and Thunder» har en fullpakket koffert av tull og tøys. Selv med sine dramaturgiske skavanker og en antagonist som oppleves å komme fra en annen film er den totale summen et meget gledelig gjensyn.

Der filmens dramaturgi enkelte steder faller for fristelsen med noen uforklarte snarveier, reddes de av et mektig persongalleri og dets underholdende samspill. Filmen har talløse med scenestjelere, inkludert noen uforglemmelig skrikende geiter. Hovedkarakteren «Thor» er så påskrudd og full av selvironi at han gladelig lar flere karakterer stjele showet, for så å ta det uanfektet tilbake.

Dette føles som veien å gå videre i dette kolossale universet. Ton ned på alvorsgraden og spill på den komiske og pompøse naturen til superheltene. Det er imidlertid bare en subjektiv ønsketenkning.

Powered by Labrador CMS