Mektig, men fragmentert portrett av historiens mest kjente hærfører

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Napoleon

Sjanger: Drama/Biografi/Action

Regissør: Ridley Scott

Manus: David Scarpa

Medvirkende: Joaquin Phoenix, Vanessa Kirby, Rupert Everett, Tahar Rahim, Mark Bonnar, Paul Rhys, Riana Duce

Sensur: 15 år

Spilletid: 2t. 38 min.
Terningkast: FIRE

FILM: Napoleon er et navn de fleste har hørt om. Foruten å ha fått en kake oppkalt etter seg, er Napoleon en av verdenshistoriens største militære strateger og erobrere. I ettertiden er han likevel en omstridt figur i Frankrike. Mange ser på ham som en nasjonal folkehelt som var en enestående dyktig feltherre og militær strateg, som også stod bak viktige samfunnsreformer.

Andre ser på han med mindre nasjonalistiske øyne og som en despot som er ansvarlig for millioner av tapte menneskeliv.

Underlig kjemi

Så hvem er Napoleon egentlig, hvem er personen bak navnet? Et spørsmål jeg føler regissør Ridley Scott og manusforfatter David Scarpa egentlig ikke helt klarer å gripe fatt i, eller muligens er mindre interessert i å finne ut av.

Etter å ha sett filmen føler jeg egentlig ikke at jeg har blitt noe klokere på hvem personen Napoleon er. Hva var hans indre motivasjon, selv om han på et punkt sier at han gjør alt for Frankrike, føles ikke det som den virkelige motivasjonen.

Filmen dveler også enormt på forholdet hans til Josephine. Et forhold som ikke fremstår særlig lystig. “Napoleon” i Joaquin Phoenix skikkelse fremstår heller ikke særlig sympatisk, med unntak av noen ufrivillig komiske elementer etter kuppet i 1799, hvor han blir jaget rundt på tinget av illsinte byråkrater.

Han er forholdsvis egosentrert, sjenert og innesluttet, og holder kortene tett til kroppen, og er vanskelig å få noen særlig empati for. Josephine blir jeg heller aldri helt klok på, som nærmest på bryllupsnatta allerede har tatt seg en elsker. Det er en noe underlig kjemi mellom de to, og det er litt uklart om det er skuespillerne selv eller regien som guider dem dit.

Fragmentert

Om den fragmenterte opplevelsen av filmens ujevne dramaturgiske struktur skyldes en altfor effektiv historiefortelling, mangler i manus eller motsatt at det blir for grådig og vil ha med seg mest mulig, er uvisst. Uansett føles det som om noen vesentlige scener er blitt klippet bort for å spare tid. Noe som kan oppfattes underlig med en lengde på to timer og 38 minutter.

Opplevelsen blir at man bivåner bruddstykker hvor enkelte hendelser ikke følges opp og forsvinner i den upolerte dramaturgiske strukturen. Regissør Ridley Scott har allerede proklamert at det finnes en fire timers directors cut klar til å bli gitt ut på Apple-TV, så hva sier det om kinoversjonen?

Den franske revolusjonen

Selve filmen starter med henrettelsen av Marie Antoinette, hvor “Napoleon” i Joaquin Phoenix skikkelse, overværer halshuggingen personlig. Deretter starter en ambisiøs ferd mot toppen av Frankrikes hegemoni hvor han utnytter kaoset som oppstår i tumultene etter den franske revolusjonen.

Han nærmest kupper tronen i 1799, og blir såkalt førstekonsul før han blir kronet til Frankrikes keiser fem år senere. I et drøyt tiår fremover hersker han med store visjoner om å trone over Europa - hvor han invaderer og overtar landsdeler og inngår union med andre europeiske stormakter. I starten er han nærmest utilnærmelig og vinner det ene slaget etter det andre, før overmotet blir for stort, og nederlagene større og større med en stadig økende misnøye i hjemlandet.

Samtidig kjemper han på hjemmefronten, hvor desperasjonen etter å få en arving krever mer og mer fra forholdet til Josephine.

86 år gammel

Filmen inneholder litt av alt, fra de mest innholdsrike 20 årene av Napoleons liv. Regien med den britiske Hollywoodlegenden Ridley Scott er visuelt stilsikker der produksjonsverdien er av ypperste kvalitet. I en alder av 86 år har han fortsatt stålkontroll på begivenhetene, og har alltid hatt et godt øye for å komponere storslåtte slagscener.

Skuespillet er habilt over hele linja, og Joaquin Phoenix gestalter et portrett av mann med mange sider, så vel som noen ufrivillig komiske sider. Det er et litt annerledes portrett, hvor Napoleon ikke akkurat blir fremstilt som en uredd, Adonis av en helt som Hollywood har en tendens til å gjøre med store historiske karakterer.

Han blir fremstilt som en alvorstynget mann med veldig få sympatiske trekk, om noen, og som ikke slipper noen inn på seg. Det samme kan sies om Josephine i Vannessa Kirbys skikkelse. Hun har imidlertid litt mer utstråling og karisma. Ellers er hele persongalleriet fylt opp av egosentriske og mindre appellerende skikkelser fra Duke of Wellington (Rupert Everett), tsar Alexander til hele staben i det franske hoff.

Foto holder seg fargefattig med kontrastfylte bilder, som kinolerretet er ekstra god på å formidle. Lydbildet er nokså nedtonet, stramt og kraftfullt der det trengs. Musikksiden kompletterer lydbildet effektivt, uten å gå overbord med pompøse komposisjoner. Noe som her definitivt matcher filmens aura.

Mystisk

Det filmen er god på er de visuelle fremstillingene av de få slag- og kampscene som er. Atmosfæren fra datidens Frankrike fanges også effektivt opp, med folkets økende desperasjon. Samtidig føles redigeringen litt usammenhengende til tider, noen tråder blir nøstet opp i, for så aldri bli fulgt opp. Helheten oppleves derfor noe fragmentert. Det dysfunksjonelle forholdet mellom Napoleon og Josephine brukes det i overkant mye tid på.

Selve portrettet av Napoleon er fortsatt ganske mystisk, og han oppleves nokså passiv til tider for en leder av et slikt kaliber. Samtidig skaper han et veldig menneskelig portrett av en myteomspunnet person. Men fortsatt synes jeg ikke vi kommer virkelig tett på ham som person.

“Napoleon” er en film som definitivt har mye, men har samtidig litt for mange mangler til å bli en tidløs klassiker av samme kaliber som en annen film Ridley Scott står bak - nemlig “Gladiator”.