Nydelig drama om å vokse opp i 70-tallets California

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Licorice Pizza

Sjanger: Komedie/Drama/Romantikk/Ungdom
Regissør: Paul Thomas Anderson

Manus: Paul Thomas Anderson

Medvirkende: Alana Haim, Cooper Hoffman, Sean Penn, Tom Waits, Bradley Cooper, Benny Safdie, Mary Elisabeth Ellis, Skyler Gisondo, John Michael Higgins

Sensur: 9 år

Spilletid: 2t. 13min.
Terningkast: FEM

FILM: Den 11 ganger Oscar-nominerte manusforfatter og regissør Paul Thomas Anderson (tre av nominasjonene er for «Licorice Pizza») har noen virkelige betydelige filmer på sin CV. Filmer som «Phantom Thread», «There Will Be Blood», «Boogie Nights» og min personlige favoritt «Magnolia» har alle etterlatt seg et betydelige merke i filmhistorien.

Anderson har sine tydelige preg på egne filmer, hvor han er ekstremt opptatt av de medmenneskelige interaksjonene med karakterer som virkelig får utfolde sine personlige emosjoner.

I «Licorice Pizza» foregår handlingen på sommeren, anno 1973, i San Fernando Valley, California. Vi møter Alana (Alana Haim), midt i tyveårene, som jobber som skolefotografassistent. På et av disse oppdragene møter hun 15 år gamle Gary (Cooper Hoffman), som straks han ser henne prøver å be hun ut tross aldersforskjellen. Filmen handler så om deres eskapader den samme sommeren.

Snedig og glødende

Gary, som spilles av Cooper Hoffman, gjør her sin spillefilmdebut. Det samme gjør også den kvinnelige hovedrollen Alana, spilt av Alana Haim. Hun er muligens mer kjent sammen med sine to søstre som popgruppen «Haim».

Det er derfor ganske så imponerende å følge de to her. De gløder i sine respektive roller, og deres opptreden føles ekstremt naturlig og realistisk. Mye av æren for det går også til en sterk regi av Paul Thomas Anderson, som har et godt grep om sine skuespillere og gir de plass til å utfolde seg.

Sammen med sitt solide manus som gir rom for ekstra tid mellom hver scene, som blir fylt opp med tidvis snedige replikker. Hendelsesforløpet tar ofte og plutselige snedige omveier, før man alltid vender tilbake til kjernen av filmen - som er forholdet mellom Alana og Gary.

Det gir en unik mulighet til en handling som ikke følger vante stier. Noe som automatisk gjør at det oppleves annerledes og uforutsigbart.

Slang for vinylplater

Redigeringen er aldri redd for å dvele litt ekstra ved en scene, noe som selvsagt svekker noe av fremdriften, men til gjengjeld styrker forholdet vi får til karakterene. Musikken er kun fra den samme tidsperioden som filmen, og selve filmtittelen «Licorice Pizza» er faktisk slang for vinylplater (måtte googles).

Bruk av samtidsmusikken spiller derfor en viktig rolle i filmen, uten at den blir for dominerende av den grunn. Den brukes mest for å skape den rette stemning for scenen, og videre påvirke og sette oss i den rette tidsstemning. Foto holdes i langsomme bevegelser, eller mest stillestående kamera, hvor det er skuespillerne som fyller mesteparten av rammen. Dette er og blir en skuespiller-film, hvor dialog og interaksjon konsekvent er filmens hovedfokus.

Bisarre dialoger

Historien har også rikelig av mindre, egenartete karakterer, som hever underholdningen betraktelig med sin bisarre dialoger. Uten at det går på bekostning eller stjeler oppmerksomhet vekk fra selve handlingen og hovedpersonene.

Når man kommer inn i filmens tempo og uortodokse historieforløp, så er det en underholdende og søt historie, som har masser av undertoner. Det er en film som har mye på hjertet, og som fanger tidsånden perfekt. Kast inn noen sterke skuespillerprestasjoner, solid regi og frekventert mild humor, og du får en herlig fortelling om det å bli voksen.

Avkobling

I en filmverden dominert av spesialeffekter og superhelt/skurkehistorier er det godt å få litt avkobling i kinosetet med noe helt annet.

«Licorice Pizza» er definitivt en slik film, og definitivt verdt å få med seg.