HARDE TAK: De tyske ubåtene i Atlanterhavet viser ingen nåde når skipet til Alfred (Kristoffer Joner) krysser dens vei
HARDE TAK: De tyske ubåtene i Atlanterhavet viser ingen nåde når skipet til Alfred (Kristoffer Joner) krysser dens vei

Storslått krigsdrama!

«Krigsseileren»: Et mektig epos som imponerer på de fleste områder.

Publisert

FILMANMELDELSE:

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Krigsseileren

Sjanger: Drama/Krig
Regissør: Gunnar Vikene

Manus: Gunnar Vikende

Medvirkende: Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen, Ine Marie Wilmann, Henrikke Lund Olsen, Armand Hannestad, Alexandra Gjerpen, Arthur Hakalahti

Sensur: 12 år

Spilletid: 2t. 32min.

Terningkast: FEM

FILM: Det er skrevet etter hånden mye om de 30 tusen norske krigsseilere som seilte under 2. verdenskrig og den urett de ble utsatt for under og etter krigen.

De ble nærmest tvunget til havs uten mulighet til å komme hjem til familien i løpet av krigens fulle lengde. For der ville en evigvarende plass på svartelisten og et stempel som en landssviker ventet, hvis man deserterte fra båten man var utkommandert til.

«Krigsseileren» tar utgangspunkt i fortidens virkelighet, men bygger historien på en fiktiv familie som led lignende skjebne som mange av de 30 tusen andre norske krigsseilere.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Ine Marie Wilmann spiller trebarnsmoren Cecilia som har mer enn nok å stri med når mannen er fanget ute på Atlanterhavet</span>
Ine Marie Wilmann spiller trebarnsmoren Cecilia som har mer enn nok å stri med når mannen er fanget ute på Atlanterhavet

Subjektiv innlevelse

Kristoffer Joner spiller trebarnsfaren Alfred, som sammen med kameraten Sigbjørn (Pål Sverre Hagen) mer eller mindre ufrivillig havner som krigsseiler på det Atlantiske hav, hvor tyske ubåter senket to tredjedeler av den internasjonale handelsflåten. De har havnet i et dilemma de ikke kan komme utenom, og blir ufrivillig viklet inn i krigen uten noe annen formell trening annet enn som matros. Mens hjemme er Alfreds familie etterlatt til seg selv, og prøver å få endene til å møtes i et Norge okkupert av nazi-Tyskland.

Manusforfatter og regissør Gunnar Vikende fokuserer på den subjektive oppfatningen av krigen gjennom øyne til hovedpersonene. Derav oppleves fienden som en eneste stor enhet av en mektig krigsmaskin som kan angripe når som helst. Med et hederlig unntak av en scene som involverer en tysk ubåt, hvor vi også får et glimt av menneskelighet fra den tyske siden.

Sånn sett ligger all fokus rundt hovedpersonenes opplevelse av hendelsene. De mektige oversiktsbilder av storslagne kampscener foregår for det meste i bakgrunnen eller gjennom vinduer og annet dekke. Sånn sett blir de ulike dramatiske scenene forenklet. Noe som samtidig gir en subjektiv innlevelse og skaper faktisk en mer nærhet til situasjonen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Skadene kommer tett, så da er det greit å kunne førstehjelp</span>
Skadene kommer tett, så da er det greit å kunne førstehjelp

Ulmende bakteppe

Regien av Gunnar Vikende er stål-solid. Han får frem det beste i hver skuespiller, og det med minimum av replikker, hvor et blikk ofte er det eneste man trenger. Effektene er meget vellaget, om en godt kamuflert flere steder. Mye av actionsekvensene skjer utenfor bildet, men ved hjelp av et intenst lydbilde og effektiv musikkomposisjon fungerer det meget optimalt. Krigen ligger der som et ulmende bakteppe, og det skjer stadig noe dramatisk.

I enkelte scener fremstår imidlertid spenningsoppbygningen som fraværende, og man rekker ikke å tenke før ting skjer. Spesielt ute på havet hvor de tyske ubåtene konstant lurer, kunne man utnyttet den klaustrofobiske følelsen det var å være på det åpne hav, hvor døden lurer under hver bølge.

Samtidig er det effektivt komponert, og man opplever dramatikken rundt meget nært og blir dermed sugd inn i den dramatiske situasjonen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Atlanterhavet viser sin glupske side</span>
Atlanterhavet viser sin glupske side

Imponerende produksjonsverdi

Filmens produksjonsverdi er imponerende. Foto holder en stødig linje med mange statiske bilder i dialog-scene, for så friske opp med et mer bevegende kamera når dramatikken setter inn.

Tidvis fører den også en dokumentarisk stil som følger karakterene tett, og som ikke alltid treffer «merket», som gir en overraskende effektiv effekt av autentisitet.

Lydbildet er stort, og samarbeider effektivt med en vellaget musikkomposisjon. Redigeringen jobber tålmodig, og i stil med foto meget oversiktlig og lett å følge.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Maskinrommet byr på enkelte uenigheter, her med kameratene Alfred og Thorbjørn</span>
Maskinrommet byr på enkelte uenigheter, her med kameratene Alfred og Thorbjørn

Ambisiøst krigsepos

«Krigsseileren» er et ekstremt ambisiøst krigsepos, som trekker historien lengre en selve krigen. Det er forståelig med tanke på den urett og de traumer krigsseilerne måtte leve med i etterkrigstiden, uten noen nevneverdig hjelp, hvor det ikke alltid var en lykkelig slutt når krigen endte.

Muligens ville filmen likevel nytt godt av å fokusere på et litt mindre tidsintervall, og legge mer fokus på spenningsoppbygningen enkelte steder. Nå føler man at man ser to filmer, en under krigen og en etter krigen, hvor siste del føles litt forhastet.

Resultatet er uansett en meget severdig og sterk film om et viktig norsk bidrag under 2. verdenskrig, som har tatt lang tid å få den anerkjennelsen det har fortjent. Dette er en film som fortjener all den heder den kan få, og som i tillegg til skildringen av en viktig del av norsk historie, også er meget underholdende. «Krigsseileren» føles allerede som en klassiker på linje med «Ni liv».

Powered by Labrador CMS