Velkoreografert «voldsballett» av ypperste klasse

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: John Wick: Chapter 4
Sjanger: Action/Krim/Thriller

Regissør: Chad Stahelski

Manus: Shay Hatten & Michael Finch (Basert på karakterer av Derek Kolstad)

Medvirkende: Keanu Reeves, Donnie Yen, Bill Skarsgård, Laurence Fishburne, Hiroyuki Sanada, Lance Reddick, Clancy Brown, Ian McShane, Shamier Anderson, Rina Sawayama, Scott Adkins

Sensur: 15 år

Spilletid: 2t. 49min.
Terningkast: FEM

FILM: De gjør det igjen, overgår seg selv atter en gang. I Hollywood-målestokk er det uhørt, spesielt når det er den fjerde filmen ut i rekken, pleier kvaliteten som oftest å avta i takt med inspirasjonen.

Men med «John Wick: Chapter 4» motbeviser dem alle fordommer med heller å skru opp intensiteten atter et knepp. Med en generøs tilmålt lengde på to timer og 49 minutter viser filmskaperne allerede der at man har mye på hjertet.

Rendyrkede drapsmenn i fri dressur

Filmen har en enkel dramaturgi, med flust av overraskelser, og interessante og fascinerende karakterer av ymse moralske skrupler som dukker opp underveis.

Dette gir et strålende utgangspunkt for storslått underholdning. Alle karakterene kan samtidig av ulike grunner slåss, selv om man skulle være «enorm» etter dagens politisk korrekte terminologier, noe som igjen øker underholdningsverdien ytterligere når tyngdekraften nærmest opphører for enkelte.

Når så er sagt, så føles likevel alt relativt naturlig og troverdig, i forhold til hva det fort kan bli for en film i denne sjangeren. «John Wick»-universet oppleves som en velkoreografert voldsballett med skyting, kampsport, endeløse jaktscener til fots, på to og fire hjul.

Våpnene som brukes er alt som kan brukes til å drepe, fra pil og bue, sverd og ymse stikkvåpen, knyttnever, slagvåpen. Kun fantasien setter grenser her. Alle liv kan ofres, gjerne med hodetreff fra kort hold. Til gjengjeld, dette er rendyrkede drapsmenn i fri dressur.

Unådig underverden

Historien er såre enkel, og fortsetter umiddelbart der film nummer tre sluttet. Uten å spoile for mye, så har karakteren John Wick, atter en gang gestaltet av Keanu Reeves, fortsatt en dusør hengende over sitt hode.

En dusør som er satt ut av den mystiske organisasjonen «The High Table» med sine antikke regler, hvor liv betyr svært lite hvis de havner i veien for en grådig, kynisk og unådig underverden. Her har John Wick opparbeidet seg en legendestatus som en udødelig «Baba Yaga». Det stopper likevel ikke endeløse mengder av hitmen som vil innkassere den lukrative dusøren. Samtlige har opp til nå prøvd uten suksess og i stedet endt opp selv på feil side av liv og død.

For å få fred og kunne gli inn i den evige forglemmelsen uten den konstante forfølgelsen, går nå John Wick etter de ukjente medlemmene av «The High Table» for å utslette organisasjonen innenfra. Først ut er den mektige Marquis (Bill Skarsgård), som samtidig hyrer inn alt som kan krype og gå av leiemordere for å stoppe John Wick.

Velskrevne replikker

Nå har regissør og tidligere stuntmann og stuntkoordinator for endeløse store Hollywood-produksjoner, Chad Stahelski, regissert samtlige John Wick-filmer, og tar gledelig plass i registolen for en fjerde gang. Det gir en god kontinuitet i forhold til hele serien. Han vet hva som kreves, og er ekstremt dyktig til å skildre kampscener, som jo er hovedpulsåren til filmen.

Foto holder seg til rolige og stødige bilder, som gjør at kampscenene er meget behagelige og oversiktlige å følge i et deilig cinemascope-format. Fargepaletten er livlig med mye farger, som spiller effektivt mot de ofte mørke kostymene de fleste karakterene bruker. Uniformen til Keanu Reeves’ karakter John Wick, er selvsagt den skreddersydde, passformede dressen.

Skuespillerne vet hva dette er for slags film, og ser ut til å storkose seg. De får utfolde seg i nærmest fri dressur, og pålegger sine karakterer små finurlige trekk, som blant annet underlige og eksotiske aksenter. De har dessuten forholdsvis velskrevne replikker å lire av seg, som treffer nokså godt kjernen i filmen - nemlig lettbeint underholdning, med en tegneserieaktig tilnærming til det filmatiske uttrykket.

Kampsport- og stuntscenene er selvsagt fortsatt i en klasse for seg, og enda mer drøyere, flere og lengre enn sine forgjengere. Action-fatet virker utømmelig til tider.

Perfeksjonert action-drøm

Muligens vil noen føle at det blir i overkant med en overdose av actionsekvenser allerede etter den første timen. Like fullt er det hele så gjennomført og dedikert, at man kan ikke unngå å bli imponert. Manuset er forholdsvis velpolert, og filmens lengde er ekstremt gavmild med tanke på valutaen en får for hvert minutt.

«John Wick: Chapter 4» overbeviser i en egen action-sjanger, som nærmest har gått litt i dvale til fordel for et marked overlesset av superhelter. At det er fjerde filmen ut i rekken, blir brukt til sin fordel, der uttrykket blir finjustert og perfeksjonert ytterligere. Moral og all sunn fornuft blir gladelig satt til side, til fordel for høylytte actionsekvenser, hvor koreografi, lyd og foto går nærmest i perfekt synk.

Dette er og blir den perfeksjonerte drømmen til en rendyrket actionfilm-elsker.