Kokainbjørn på drapstokt

FILMANMELDELSE

Originaltittel: Cocaine Bear
Sjanger: Sort komedie/Splatter/Villmark

Regissør: Elizabeth Banks

Manus: Jimmy Warden

Medvirkende: Ray Liotta, Keri Russell, O’Shea Jackson Jr., Alden Ehrenreich, Kristofer Hivju, Brooklyn Prince, Jesse Tyler Ferguson, Hannah Hoekstra

Sensur: 15 år

Spilletid: 1t. 35min.
Terningkast: FIRE

FILM: Et fly krasjlander i delstaten Georgia i USA. Flyet smuglet store mengder med kokain, som nå har blitt spredd rundt over store skogsområder. Det tiltrekker selvsagt en mengde diffuse mennesker, som kriminelle, politi, tvilsomme gjenger, uvitende turister, tilfeldige skoleskulkere, en bekymret mor, amorøse viltnemd-representanter og en etterhvert sterkt kokain-avhengig svartbjørn.

Dermed er premisset satt for en meget så eksentrisk opplevelse. Filmen selger seg selv også, utrolig nok, på at den er inspirert av en sann hendelse. Da bør det nok vektlegges mest på ordet inspirert, for særlig troverdighet og sannsynlighet er ikke en dyd denne filmen trakter etter. Det er jo ellers meget befriende i seg selv.

Uhøytidelig

Filmens viktigste trumfkort er nemlig at den ikke tar seg selv veldig høytidelig. Stemningen er uhøytidelig og overraskende underholdende til tider. Den kjører også på med ekstreme splatter-effekter uten at det går helt over bord.

Eller muligens noen andre som har et annet synspunkt på det. Filmskaperne virker å ha fått frie tøyler til å leke seg, uten å måtte tenke på at alle aldre skal få være med inn i kinosalen. De under femten må derfor vente i spenning til de har samlet nok år på baken for å kunne komme inn. De kan i hvert fall trøste seg med at i USA må du være 18 år.

Eksentrisk

Det eksentriske persongalleriet er uten tvil filmens største styrke, når det kommer til underholdningsverdien. Det spilles av et ganske så mangfoldig skuespillerensemble med fra alt fra kjente tv-serier, sit-coms og klassiske Hollywoodfilmer med små-kjente navn som Keri Russell (Felicity), Jesse Tyler Fergusen (Modern Family) og ringreven Ray Liotta (Mafiabrødre). Dette er forøvrig sistnevntes siste film, før han tragisk gikk bort i løpet av fjoråret.

Selv vår egen Kristofer Hivju gestalter en liten rolle som en desperat og noe malplassert norsk turist. Svakheten med de fleste karakterene er i midlertid at de er nokså flate og endimensjonale, med det resultatet at man egentlig bryr seg fint lite om de blir det neste offeret eller ei. For ofrene stakkes heftig opp etter hvert som filmen skrider frem, og når den aggressive bjørnen blir mer og mer desperat etter sitt neste fiks. Det går nesten sport i hvordan man kan drepe noen på en mest mulig makaber og komisk måte.

Faktisk er det gjort på en finurlig måte, og det hele blir urovekkende underholdende. Mye er også takket være hele stemningen i filmen. Dette er en tullefilm, med et udyr som går berserk - noe som kan kategoriseres som en ekstremt innarbeidet sjanger i Hollywood, med sin storhetstid på 80-90-tallet. Og siden filmens handling faktisk foregår på 80-tallet, henter filmen mye inspirasjon fra dette ti-året.

Humor over spenning

Regien er ved den kjente skuespilleren Elisabeth Banks, som etter hånden har beveget seg over på regisiden med foreløpig grei suksess (Charlie’s Angels (2019) & Pitch Perfect 2). Som skuespiller selv har hun et godt håndlag med skuespillerensemlet. Skuespillerne vet hva hva for noe film dette er, og spiller med.

Effektene i filmen er forholdsvis troverdige, hvor bjørnen står for de meste av effektene. Den ser akseptabel ut, selv om man kan snuse frem enkelte animerte scener som stikker ut. Men med en slik film så beriker det bare det humoristiske aspektet.

Foto spiller med 80-talls palett, med mye farger og en tidsinspirert musikk, som bryter enkelte steder med sitt opphav og blir mer klassisk i sin oppbygning. Nattbildene oppfattes litt late da det ser ut som de har filmet på dagtid med filter. Resultatet da blir grått og trist, uten at noen bryr seg nevneverdig da dette er en uhøytidelig komedie. Selve spenningsaspektet og thrillermuligheten med en bjørn som lusker rundt og angriper plutselig, når ikke helt frem. Det er humoren denne filmen lener seg på.

Ujevn

Manusets styrke er de tidligere nevnte sære og rare karakterene, som beriker det humoristiske aspektet - med noen få hederlig unntak. Den dramaturgiske oppbygningen føles nokså bundet til en velkjent mal uten å ha noen større ambisjoner utover det. Filmens slutt blir litt flat, men samtidig befriende fri for noen moralske pekefingre. Den generelle opplevelsen blir noe ujevn.

Filmen er ganske så hysterisk på sitt beste, men faller gjennom enkelte steder, hvor man føler helheten blir noe oppstykket, der det går for lang tid mellom øyeblikkene. Utrolig nok føler man at man kunne dratt historien enda lenger, med et manus med en strammere og mer ambisiøs dramaturgisk oppbygning.

Skyldfølelse?

Uansett, «Cocaine Bear» er til tider en temmelig overdreven brutal film med et jovialt tilsnitt, som fungerer sånn den er tiltenkt uten at den har behov for å gå banebrytende nye veier. Den er langt i fra perfekt, og går noen unødvendige veier. Noen ganger er det likevel befriende greit.

Dette er en film som fort kan bli morsommere andre gang man bivåner den, hvis ikke skyldfølelsen tar overhånd når ens innebygde empati trumfer gjennom og gir skyldfølelse for at man ler av andres absurde og groteske lidelser med etterfølgende endelikt.