Fullstendig bortkastet nyinnspilling

FILM: 100 millioner dollar når tydeligvis ikke veldig langt i Hollywood. I «Robin Hood» virker det som produsentene har gått tom for friske ideer, men følte ikke det var noen hindring da de hadde 100 millioner som brant etter å bli filmatisert.

Så hvorfor ikke gå for en legende, en helt sikker sak, garantert suksess, tenkte de, mens de kastet seg på en ny filmatisering av «Robin Hood». Det er jo tross alt hele åtte år siden forrige versjon, da med Russel Crowe i hovedrollen.

Mest kjent av de moderne filmatiseringene er nok Kevin Costners store kassasuksess fra 1991, mens superklassikeren og Oscarvinneren fra 1938 med Michael Curtiz av de fleste er avholdt som «originalen» - forøvrig også kjent som den første store helaftens spillefilmen fra Hollywood i ekte farger.

Laber standard

Hvor de 100 millionene i 2018-utgaven forsvant er imidlertid litt vanskelig å se, siden det meste holder laber standard, helt ned til effektene som føles billig og laget på udatert software.

Aktørene både foran og bak kameraet virker uinspirerte, og manusforfatterne kjører på med den ene klisjeen etter den andre, med en alvorstynget dialog blottet for originalitet. Skuespillerne yter hvert ord med det største alvor, helt blottet for humoristisk tilsnitt, som en film av denne kategorien desperat skriker etter.

Karakterene er ekstremt endimensjonale, og lirer av seg den ene floskelen etter den andre. Det er også spandabelt med klisjefylte inspirasjonstaler gjennom filmen, med etterfølgende jubel og knyttete never. Kostymene virker underlig malplassert, som hentet fra feil tidsalder. Komponisten virker i overhånd ivrig, med en lyddesigner som skriker etter å plassere lyder ut i periferien uten noen nærmere baktanke.

Umotivert

Regien ved regissør Otto Bathurst, som med en imponerende CV av tv-serier i sin portefølje, gjør her sin spillefilmdebut. Dessverre virker han merkelig umotivert, uten snev av tanke bak det meste. Ser det kult ut gjør vi det. Det er noen severdig actionsekvenser, om enn totalt urealistisk, og det er også det.

Resten er sørgmodig uinspirert, med en desperasjon etter å virke kult og hipt, men som i all sin pomp og prakt fort faller gjennom til det sørgmodige.

LES OGSÅ: LES FLERE FILMANMELDELSER HER