Norskregissert, brutal vinterkrim sliter med å overbevise

FILM: Nels Coxman lever et stille og tilbaketrukket liv sammen med sin kone. Livet hans tar derimot brått en vond vending når sønnen hans dør.

Sønnens dødsfall leder tilbake til områdets gangsterkonge, og faren setter sporenstreks i gang sin vendetta, som straks får skjebnesvangre ringvirkninger i det kriminelle miljøet.

Egne fotspor

Norske Hans Petter Moland går i sine egne fotspor og gjenskaper sin egen norske film «Kraftidioten» fra 2014 med en ny engelskspråklig versjon. Så kan man spørre seg selv om det er nødvendig eller ei? Andre har prøvd uten nevneverdig suksess, friskest i minne er Mickael Haneke med «Funny Games».

Uansett, her er filmen, og i og med at Hans Petter Moland har laget den en gang før, ville man tro den er kraftig forbedret og nøysomt videreutviklet.

Den gang ei, filmen følger alle tidligere oppgåtte stier, og føles aldri særlig spennende eller engasjerende. Noe som er litt synd, da vi alltid heier på norske filmskapere i 

Typecastet

Selveste Liam Neeson spiller hovedkarakteren Nels Coxman, og er nærmest blitt typecastet i en rolle som en ensom utenforstående på jakt etter hevn. Hovedskurken Trevor «Viking» Calcote, føles ekstraordinært endimensjonal og ekstremt karikert til det ufrivillige komiske i sin framtoning.

Resten av skuespillerensemblet har enkelte lyspunkter, med en alltid severdig Laura Dern i en dessverre nokså bortkastet rolle.

Kunstig

Manuset er i all sin enkelhet, matet med overdådige replikker og en og annet voldelig innslag. Den prøver seg enkelte ganger med humor som en sjelden gang lykkes. Foto er til tider storslått, selv om filmen innimellom sliter med et kunstig visuelt uttrykk, spesielt i de store panoramabildene.

Klippingen føles noen ganger ute av synk, og sliter med timingen. Til stadighet brukes det irriterende filmatiske snarveier som ikke alltid slår like heldig ut i kontinuiteten. Spesielt én scene av flere peker seg ut, hvor Calcote gjør et stort poeng ut av at sønnen må spise sunn mat uten kunstige tilsetningsstoffer. I den påfølgende scene sitter sønnen på kjøkkenet sammen med en av farens lakeier og spiser frokostblandingen «Fruit loops», som må sies å ikke akkurat tilfredsstille farens harde krav - mens faren selv romsterer ved siden av.

Underholder på visse premisser

Man skulle altså tro at man andre gang ut ville forsterke historien. Det hele føles i stedet nokså tilfeldig, med karakterer man aldri bryr seg om, og i en setting som til tider virker lite troverdig. 

Historien briljerer ikke akkurat i originalitet. Dette er en slags brutal actionfilm, med dryss av sort komedie. Dramaturgisk bygger den ikke spenningsnivået, men kaster seg ut i det. Karakterer forsvinner like fort som de kommer. Det gir et viss underholdningsaspekt, men samtidig går det utover innlevelsen.

Enkelheten er til gjengjeld muligens det som til slutt er filmens styrke, all den tid dette er en typisk film man ser etter når man er i humør for noe simpelt og ikke for hjernetappende. For man kan saktens bli underholdt - forutsatt at man slår av visse hjernedeler.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER