FÅR REAKSJONER: Masud Gharahkhani har skapt debatt om stortingspresidentens rolleutøvelse etter sine Iran-utspill, her med tidligere stortingspresident Olemic Thomessen (H).
FÅR REAKSJONER: Masud Gharahkhani har skapt debatt om stortingspresidentens rolleutøvelse etter sine Iran-utspill, her med tidligere stortingspresident Olemic Thomessen (H).

Det dreier seg om viktige prinsipper - ikke om innholdet i kritikken

Det er Masuds rolle som stortingspresident, ikke innholdet i hans budskap, som gjør dette vanskelig.

Publisert

KOMMENTAR: Stortingspresident Masud Gharahkhari fra Drammen har engasjert seg meget sterkt i kampen mot prestestyret i Iran etter at den 22 år gamle Masha Amin døde i politiets varetekt.

Masha Amins død har utløst store protester mot regimet i Iran verden over. Selvfølgelig skal vi ta avstand fra denne type handlinger og regimer. Det går på tvers av alt vi står for av verdier her i landet. Med sin iranske bakgrunn, og som i sin tid flyktet sammen med sine foreldre til Norge, er det på alle mulige måter fullt forståelig at Masud Gharahkhani blir ekstra opprørt over det som skjer i hans fødeland.

Likevel er det nå altså blitt debatt omkring Masuds Gharakhanis engasjement i denne saken, og hvorfor det når de aller fleste mennesker både i Drammen og i Norge ellers støtter Gharahkhanis syn?

Jo, det er selvfølgelig hans rolle som stortingspresident, ikke innholdet i hans budskap, som gjør dette vanskelig.

Ekstra ømfintlig blir det selvsagt når den aller øverste representanten for de folkevalgte tar til ordet for et regimeskifte i et annet land.

I norsk statsrett, nedfelt i Grunnloven, har vi noe som i det daglige parlamentariske språket kalles prerogativ. Ordet betyr førsterett til å styre eller fatte beslutninger, og her i Norge er utenrikspolitikk regjeringens prerogativ. Litt enklere forklart betyr dette en arbeidsfordeling mellom regjering og Storting der Stortinget vedtar utenrikspolitikken, mens regjeringen utøver den.

Dette skillet er altså et meget viktig prinsipp i vår statsforvaltning. Det har vært debatt om dette prinsippet og om teksten i Grunnloven burde endres flere ganger opp gjennom årene. Sist debatten gikk høylytt om temaet var da Norge skulle si ja, eller nei til å delta i krigen i Afghanistan i 2001, og om det var regjeringen alene som skulle vedta eventuell norsk deltagelse i den krigen eller om Stortinget skulle få uttrykke sitt syn.

Alle Storting som har debattert dette har til nå likevel valgt å beholde utenrikspolitikken som regjeringens prerogativ – førsterett eller særrett til å styre eller fatte beslutninger på det utenrikspolitiske området , fordi utøvelsen av norsk utenrikspolitikk ikke skjer i et vakuum, selv om det er regjeringens anliggende. Alle norske regjeringer opp gjennom årene har sikret seg at den norske utenrikspolitikken er godt forankret i Stortinget.

Derfor gir heller ikke dette prinsippet noen plass for utenrikspolitiske utspill gjennom presidentskapet, og ekstra ømfintlig blir det selvsagt når den aller øverste representanten for de folkevalgte tar til ordet for et regimeskifte i et annet land.

Verdt å merke seg i denne forbindelsen er det at Stortingspresidenten er den eneste av stortingsrepresentantene som er fritatt for å delta i komitearbeid i Stortinget nettopp for at presidenten skal være president for alle representantene uansett partifarge og stemmegivning i saker.


Jeg skjønner godt Masud Gharahkhanis følelser og behov for å komme med sine meninger om det som skjer i Iran, men at hans engasjement vekker debatt er han sikkert også den første til å innse. Han sier at han vil fortsette å markere seg i denne saken, og at enhver Stortingspresident må få utforme sin egen rolle.

Jeg regner derfor med at Masud Gharahkhani har tenkt nøye gjennom hva det betyr å være den første Stortingspresidenten som går til kamp mot dette prinsippet i norsk statsforvaltning.

Kanskje er det på tide å se med nye øyne på prinsippet om den gjeldende arbeidsfordelingen i utenrikspolitikken mellom storting og regjering. Dette bør i tilfelle skje gjennom et grundig arbeid som ikke bygger på følelser og personlige opplevelser i enkeltsaker.

Derfor er ikke kritikken mot stortingspresident Masud Garahkhani fra Buskerud og Drammen hverken flisespikkeri eller nedlatenhet, men en viktig debatt om prinsipper. Et ord som det dessverre ser ut som om stadig flere bare tar i sin munn når det gagner sin egen sak og sine egne meninger.

Powered by Labrador CMS