Det holder ikke å late som om et mistillitsforslag ikke betyr det alle andre vet at det betyr

KOMMENTAR: Det som utspilte seg i kommunestyret i Drammen tirsdag kveld, var mindre en politisk avklaring enn et uttrykk for en allerede opparbeidet tillitskrise. Når mistillit mot kommunedirektøren løftes, er det ikke et retorisk virkemiddel, det er et brudd.

Å fremme mistillit mot kommunaldirektøren er noe av det mest alvorlige et kommunestyre kan gjøre. Det er ikke en “prosess”, ikke et “signal”, ikke et innlegg i en pågående dialog. Det er i praksis en beskjed om at tilliten er brukt opp. Ferdig snakket.

Når Ap og Sp i etterkant forsøker å pakke dette inn som et ønske om å “gjenopprette tillit” gjennom arbeidsgiverutvalget, blir det ikke nyansert. Det blir hul retorikk for ikke å si patetisk. Man kan ikke først tenne på huset og deretter omtale det som et initiativ til bedre brannsikkerhet.

Dette er kjernen i problemet: Man vil høste den politiske effekten av et mistillitsforslag, men uten å stå i det ubehaget som følger med. Det er ikke ansvarlig. Det er unnvikende og kanskje til og med feigt.

Samtidig ble debatten også den første offentlig politiske testen for Arbeiderpartiets nyutnevnte ordførerkandidat. Det var ikke en debut som ga inntrykk av klarhet eller politisk tyngde, snarere en situasjon der budskapet fremsto tilpasset underveis, i takt med at konsekvensene av eget forslag ble tydeligere.

Etter den unisone kritikken som kom frem i kommunestyret, også fra dem som stemte mot mistillit, er det i realiteten ikke lenger et spørsmål om hva som kan skje, men når kommunaldirektøren går av. Tilliten er så tydelig svekket at det fremstår som urealistisk at kommunaldirektøren kan fortsette i rollen over tid. Når et samlet politisk miljø signaliserer manglende tillit, er løpet i praksis kjørt.

Det er selvsagt slik at kommunestyret ikke kjenner detaljene i den øvrige administrative linjen i kommunen. De forholder seg kun til kommunaldirektøren som øverste administrative leder. Nettopp derfor blir ansvaret også liggende der når tilliten bryter sammen, uansett hvor i organisasjonen feilene i utgangspunktet oppstår.

Samtidig er det for enkelt å late som om dette handler om én person. Dersom kommunedirektøren nå forsvinner, uten at det samtidig tas et oppgjør med ledelsen nedover i oppvekstområdet, har man i realiteten ikke løst noe som helst. Da har man kun flyttet problemet og påført kommunen nye kostnader, både økonomisk og i form av ytterligere svekket tillit, både til hele administrasjonen og til politikerne. Sett utenfra kan nemlig det se ut som ukulturen sitter meget hardt fast i veggene i hele rådhuset i Drammen, ikke bare i oppvekstområdet.

Skal det være noen mening i det som nå skjer, må det få konsekvenser også lenger ned i systemet. Det vil ikke være urimelig om en av de siste avklaringene fra kommunedirektøren før hun fratrer, er å tydeliggjøre sin egen tillit, eller mangel på sådan, til direktør for oppvekstområdet. Uten et slikt oppgjør vil hele prosessen fremstå som halvferdig og lite troverdig.

Det er nettopp dette som gjør hele håndteringen så svak: Man peker oppover når ansvaret også ligger nedover, og man peker på administrasjonen uten å rydde i egen rolle som politisk ledelse.

For det er ingen tvil om at dette også er et politisk ansvar. Når saker får utvikle seg over tid, fra flyktningehåndtering til skole og barnehage, uten at det gripes tydelig inn, er det ikke bare systemet som svikter. Det er styringen.

Resultatet er det vi nå ser: En kommune som igjen havner i en uheldig sak, et kommunestyre som fremstår mer opptatt av posisjonering enn løsning, og en debatt som etterlater mer uklarhet enn retning.

Det holder ikke å være tøff i ord hvis man er svak i gjennomføring. Og det holder i hvert fall ikke å late som om et mistillitsforslag ikke betyr det alle andre vet at det betyr.

LES OGSÅ:

TOTAL

TOTAL

Kommunestyret delt på midten om mistillit: Vil gi kommune­direktøren sparken

TOTAL

TOTAL

Ansvar uten konsekvenser - skandalen i Drammen