Et humant politi i møte med det ubehagelige

MENINGER: I byen vår Drammen har det den siste tiden vært høylytte krav om at politiet må «rydde opp» i det som omtales som problemer knyttet til romfolk. Mange tillater seg å kritisere politiet for ikke å fjerne mennesker som oppleves som uønskede, ubehagelige eller frastøtende. Men slike krav avslører en manglende forståelse for politiets rolle – og for det menneskesynet som skal ligge til grunn for all politiutøvelse.

Etter 15 år som underviser i etikk ved Politihøgskolen, ser jeg det som en del av mitt ansvar å utfordre studentene til refleksjon over slike holdninger. Jeg inviterer dem til å tenke over hvordan deres private moral – det de selv reagerer på, føler ubehag ved eller misliker – kan komme i konflikt med det profesjonelle menneskesynet de er forpliktet til å etterleve som politi:

"Sentralt for vår yrkesutøvelse, med sitt fokus på arbeid med mennesker og medmenneskelighet, vil menneskesynet gi retning for hvordan vi som yrkesutøvere forholder oss til hverandre, borgerne og samfunnet. Valg av menneskesyn legger grunnlaget for, og er avgjørende for hvordan vi som personer forholder oss til hverandre, og hvordan den enkelte handler i praksis. Sentralt i alt politiarbeid er respekten for menneskets egenverd og dets rettigheter uavhengig av etnisitet, religion, kjønn og politiske synspunkter eller sosial status, jf menneskerettighetene. Det er derfor ikke likegyldig hvilket menneskesyn vi som personer bygger våre vurderinger og fortolkninger på." (Politidirektoratet 2012, s.12)

Politiet som etisk aktør – ikke samfunnets plog

Politiet har en sosial-etisk forpliktelse på vegne av menneskeverdet. Det kan ikke brukes som en plog for å skyve vekk det samfunnet ikke liker å se. Politiets rolle er ikke å beskytte oss mot det som utfordrer vår komfort, men mot det som truer vår sikkerhet og rettssikkerhet. Det er et viktig og prinsipielt skille.

Når vi begynner å bruke politiet til å fjerne mennesker som ikke passer inn i vårt estetiske eller moralske verdensbilde, må vi spørre: Hvem blir den neste? Rusavhengige? Psykisk syke? Minoriteter? De fattige? De som ikke snakker norsk?

Empiri: Lite kriminalitet – mye frykt

Forskning fra Fafo og andre institusjoner viser at det er lite registrert kriminalitet blant romfolk og tiggere i Norge. Fafo-rapporten fra 2015 konkluderte med at tigging i svært liten grad er organisert, og at de fleste opererer på egen hånd eller i familiegrupper. Det finnes ingen bred dokumentasjon som underbygger påstander om omfattende kriminalitet blant romfolk.

Likevel florerer det med antakelser, stereotypier og frykt. Kommentarfeltene i Drammen og andre byer fylles med grove påstander – om tyveri, vold og prostitusjon – uten faktagrunnlag. Dette skaper et press på politiet om å «rydde opp» i noe som ikke nødvendigvis er kriminelt. Kritikken mot politiet blir dermed ikke kunnskapsbasert, men drevet av følelser og fordommer.

Vi må ikke glemme at Romene ble tvangssterilisert av Norge frem til 1977. Man antok at «omstreiferi» (vagrantisme) var en genetisk disposisjon hos hele folkegruppen. Nå vet vi bedre.

Romfolk – en påminnelse om vår felles sårbarhet

Romfolkets situasjon er en påminnelse om at armod og utenforskap ikke er forbeholdt «de andre». Det kan ramme hvem som helst – også oss selv, eller noen vi er glad i. Når vi roper etter at politiet skal «rydde opp», glemmer vi kanskje at vi selv lever i et samfunn hvor trygghet og verdighet ikke er garantert for alle. Politiet skal ikke være en refleks av våre fordommer, men et korrektiv – en institusjon som beskytter det menneskelige, også når det er vanskelig å se.

Profesjonell empati og etisk motstandskraft

Politiets arbeid krever profesjonell empati – evnen til å møte mennesker med respekt, også når det er krevende. Dette er ikke bare en personlig egenskap, men en profesjonell ferdighet som må trenes og vedlikeholdes. Gjennom undervisning i etikk og refleksjon over menneskesyn, forsøker vi å styrke studentenes evne til å stå i det vanskelige – å møte mennesker som utfordrer dem, uten å miste blikket for verdigheten.

Avslutning

Vi skal være glade for at vi har et politi som bygger på et humanistisk menneskesyn. Det gjør politiet til mer enn en maktinstans – det gjør dem til forsvarere av menneskeverdet. I møte med marginaliserte grupper, med psykisk syke, med rusavhengige, med de som faller utenfor – er det dette synet som sikrer at vi fortsatt har et samfunn der alle har en plass.

Det er ikke alltid lett – men det er alltid riktig. Vi er ikke alltid likestilt – men alltid likeverdig.

Av
Egil Hove Olsvik, Ph.D., (filosofi)
Førsteamanuensis, Humanistiske emner ved Politihøgskolen

Politiet svikter, og politikerne skyver ansvaret nedover

Tiggerleiren: Flyttet 50 meter

Kommunen med tigger-grep: - Skal gjøre det vanskelig å overnatte