Har vi gjort likhet og fellesskap til vår nye fattigdom?

KOMMENTAR: De fleste politiske kommentarer handler om makt, meningsmålinger og strategiske utspill. Denne gangen tillater jeg meg å bli litt filosofisk. For politikk handler også om kultur, symboler og de verdiene som preger et samfunn.

Tankene ble forsterket da jeg lørdag fulgte den omfattende TV-dekningen i SVT av det svenske kongeparets gullbryllupsfeiring i Stockholm. Det var en dag fylt av tradisjoner, pomp og prakt, og av en offentlighet som så ut til å glede seg over nettopp dette. At det norske kongehuset for tiden er i det jeg vil kalle en unntakstilstand, må ikke skygge over det faktum at vi her i landet, selv i en normal tilstand, aldri vil få se noe i nærheten av en slik feiring svenskene gjennomførte på lørdag.

Det fikk meg til å stille et spørsmål jeg har gått og tenkt på lenge: Har vi gjort likhet og felleskap til vår nye fattigdom?

Svenskene virker ikke redde for å vise frem litt pomp og prakt. Selvsagt skyldes noe historien. Sverige har adel og et hoff med andre tradisjoner enn vårt. Men det forklarer ikke alt.

De feirer tradisjoner, historie og symboler med en naturlighet som ser ut til å skape stolthet, samhold og glede, mens vi her hjemme raskt ender opp med kritikk, ironi, mistenkeliggjøring og ikke minst pengesløseri.

Av og til lurer jeg på om det like mye handler om en kulturell uro for alt som skiller seg ut, eller en lav terskel for misunnelse forkledd som prinsipp

Så snart noen stikker hodet frem, står det en kø klar til å slå det ned igjen. Vi liker å si at dette handler om å fremelske likhet og fellesskap, men av og til lurer jeg på om det like mye handler om en kulturell uro for alt som skiller seg ut, eller en lav terskel for misunnelse forkledd som prinsipp.

Jeg lurer på om vi har tatt idealet om likhet og fellesskap så langt at det har bikket over i noe annet. Fra å handle om at alle mennesker har samme verdi, til en holdning om at ingen skal fremheves, ingen skal skinne og ingen skal feires for mye. Vi tåler dårlig at noe er større enn hverdagen.

Dette synes ikke bare i spørsmål om kongehus og tradisjoner, men i en bredere norsk kultur. I kulturdebatten, i arbeidslivet, i politikken og i idretten virker vi ofte mer komfortable med å rive ned enn å løfte frem. Og vi reagerer raskt når noen skiller seg ut, som om synlighet i seg selv er noe mistenkelig.

Kanskje er det bare, i øyeblikket, ett område igjen der det fortsatt er lov å glede seg uten forbehold: Fotballandslaget. Men også her er mønsteret kjent. Begeistringen varer så lenge det går bra, gjerne helt til neste tap. Deretter er vi tilbake i samme spor: Kritikk, forklaringer og skuffelse, som om gleden i utgangspunktet var naiv.

Det er verdt å stille spørsmålet ved om vi egentlig har gjort likhet til noe annet enn det det var ment å være. Ikke et vern om menneskers like verdi, men en uuttalt regel om at ingen skal få skinne for mye, og at enhver som gjør det, raskt må trekkes ned igjen.

Likhet og fellesskap er en av Norges viktigste styrker. Men når likhet blir en motstand mot stolthet, tradisjon og anerkjennelse, bør vi kanskje våge spørsmålet: Hva har vi egentlig vunnet – og hva har vi mistet?