Hvorfor blomstrer småpartiene i Drammen?

KOMMENTAR: Drammen skiller seg ut i norsk politikk. Byen har en sjelden evne til å fostre småpartier og protestlister som ikke bare setter positivt preg på debattene i kommunestyret, men tar etter min mening innimellom for stor plass, og skaper unødvendig mye støy i kommunestyret.

Idrettslisten, aksjonen mot bompenger, Pensjonistpartiet, Partiet Sentrum, INP og flere uavhengige representanter er bare noen av eksemplene. Mens slike fenomener andre steder ofte forblir parenteser, får de i Drammen reell betydning. Hva er det som gjør dette mulig?

For det første: Fragmentering og mistillit. De store partiene, Ap og Høyre, har i årevis dominert, men samtidig, i de siste årene, mistet mye av sin styringsevne gjennom uforutsigbare allianser bare for å få ordførerposisjonen. Når politikken oppleves mer som maktkamp enn sak, åpner det rom for små aktører som lover å «snakke folkets sak» uten filter.

For det andre: Aksjonstradisjonen. Drammen har en historie for å samle seg om enkeltsaker – enten det gjelder idrettsanlegg, bompenger eller byutvikling. Det har skapt en lokal politisk kultur der folk opplever at man faktisk kan få til noe utenfor de etablerte partiene. Terskelen for å starte eller støtte en ny liste er derfor lav

For det tredje: Byens sammensetning og maktstrukturer. Med høy innvandrerandel, et sterkt, moderne næringsliv og ulike interessegrupper, er det vanskelig for de brede folkepartiene å favne alle. Samtidig finnes gamle, uformelle maktnettverk som nødig gir slipp på sin posisjon. Spenningen mellom disse kreftene bidrar til et politisk klima preget av fragmentering og mistillit, og gjør det enklere for småpartier og protestlister å få fotfeste.

Til slutt spiller mediene en rolle. Drammens Tidende har tradisjon for å gi stor plass til protester og alternative stemmer, noe som gir småpartiene synlighet og legitimitet.

Resultatet er et kommunestyre preget av stort mangfold, men også av ustabilitet. At småpartier får fotfeste kan tolkes som et uttrykk for et levende lokaldemokrati. Men det kan like gjerne være et symptom på en dyp mistillit til de etablerte partiene, og et politisk klima som stadig er i ferd med å bli mer og mer usunt og giftig. Det siste synes dessverre å se ut til å være tilfelle i dagens situasjon i drammenspolitikken.