Ingen vil snakke om det som kommer til å avgjøre kommunevalget i Drammen

KOMMENTAR: Valgkampen i Drammen foran kommunevalget neste år er i virkeligheten allerede i gang. Med nomineringen av Kjell Arne Hermansen og Lina Strandbråten som ordførerkandidater fra henholdsvis Høyre og Arbeiderpartiet tegnes de ideologiske frontene opp i god tid før velgerne går til urnene.

Budskapene er foreløpig velkjente: «få fart på Drammen» mot «satsing på fellesskapet». Dette er politisk gjenkjennelig retorikk, men også formuleringer som i seg selv sier lite. Bak disse ordene skjuler det seg likevel reelle og betydelige forskjeller i hvordan byen skal utvikles, forskjeller som ennå i liten grad er konkretisert for velgerne.

Samtidig er det ett spørsmål begge sider helst unngår: Fremskrittspartiets rolle.

Det er et politisk selvbedrag. Dersom dagens målinger holder seg, vil Fremskrittspartiet også i det neste kommunestyret bli en uunngåelig maktfaktor på borgerlig side. Spørsmålet er ikke om partiet vil få innflytelse, men hvor mye, og på hvilke premisser. Skulle partiet bli størst i et borgerlig flertall, er det naturlig at de vil kreve ordførervervet. Dette er realpolitikken bak valgkampretorikken.

Fremskrittspartiet vil i tillegg trolig gjøre motstand mot en byvekstavtale med bompenger til en hovedsak. I en tid der mange opplever økende press på privatøkonomien, treffer dette langt bredere enn tradisjonell samferdselspolitikk. For mange handler det ikke om veiutbygging eller klima, men om hverdagsøkonomi.

Dette setter både Høyre og Arbeiderpartiet i en krevende posisjon. Begge partier må balansere hensynet til økonomi, miljø og styringsevne, samtidig som de risikerer å bli presset av et parti som eier saken og mobiliserer sterkt på den.

Ser man på de politiske beslutningene som er tatt i Drammen de siste årene, tegner det seg et tydelig mønster. I saker som skolestruktur og eldreomsorg har ideologiske hensyn i stor grad fått forrang over økonomiske realiteter og praktiske behov. Resultatet er kompromisser som verken løser de langsiktige utfordringene eller skaper tydelig retning.

Dette er ikke bare et spørsmål om enkeltsaker. Det handler om styring.

Drammen preges i dag av skiftende flertall og svake samarbeidskonstellasjoner. Mistillit og posisjonering har i økende grad erstattet evnen, og viljen, til å ta felles ansvar. Resultatet er et politisk landskap der beslutninger tas, men retning mangler.

Det som fremstår som stabilitet, er i realiteten noe annet: En forvaltning av status quo.

Men status quo er ikke nøytralt. Det er en videreføring av eksisterende prioriteringer og løsninger, også der de ikke fungerer godt nok. Det kan gi en opplevelse av trygghet, men det er sjelden god politikk over tid.

Samtidig gjør et fragmentert kommunestyre situasjonen mer krevende. Mange små partier har fått innflytelse, uten at det nødvendigvis har styrket helheten i politikken. Når flere aktører trekker i ulike retninger, blir resultatet ofte uklare prioriteringer og svekket gjennomføringsevne.

I tillegg ser vi konturene av en politisk dreining. Spørsmål om klima og miljø presses i bakgrunnen av økonomiske bekymringer og internasjonal uro. Dette kan skape økt press på partier som tradisjonelt har hatt disse sakene som sine viktigste.

Alt dette peker i én retning: Frontene i drammenspolitikken vil neppe dempes frem mot valget, de vil skjerpes.

Når privatøkonomiske bekymringer møter ideologiske motsetninger i saker som direkte berører folks hverdag, øker konfliktnivået. Retorikken blir hardere, og kompromissviljen svakere.

Det avgjørende spørsmålet for velgerne er derfor ikke hvem som lover mest, men hvem som faktisk er villig til å ta politisk ledelse.

For Drammen trenger ikke først og fremst flere løfter. Byen trenger retning.