MDG og SV med mangel på realisme i Statsbudsjett­forhandlingene

KOMMENTAR: Årets forhandlinger om Statsbudsjettet har avslørt politiske realiteter som kommentariatet og ulike eksperter, etter min mening, i stor grad har oversett. Fortellingen om at Arbeiderpartiet har gjort et svakt forarbeid, er i beste fall en overforenkling. Det som faktisk har skjedd, er at Arbeiderpartiet, for første gang på lenge, har satt klare grenser for samarbeidspartnere som har operert med krav løsrevet fra økonomiske og politiske realiteter. Det burde ikke overraske noen, men det virker likevel som om MDG og SV tror de kan presse frem resultater uten å ta ansvar for helheten. Det er en grunnleggende misforståelse av hvordan politisk makt fungerer.

Det mest oppsiktsvekkende er at Rødt nå fremstår som det ansvarlige partiet på venstresiden av Arbeiderpartiet. Den rollen pleide å være SVs. Nå er den rollen åpenbart tapt, ikke fordi SV mangler saker, men fordi partiet mangler retning. Under Kirsti Bergstøs ledelse har SV virket mer opptatt av å signalisere symbolpolitikk og idealistisk renhet enn å oppnå konkrete resultater. Det er vanskelig å forstå hva slags strategisk vurdering som ligger bak, og mange av SVs egne velgere vil nok erkjenne at Audun Lysbakken hadde en helt annen evne til å kombinere prinsipper med politisk gjennomføringskraft på en helt annen måte.

MDG står i en enda svakere posisjon. At partiet har manøvrert seg inn i en blindvei i sitt første reelle forhandlingsår, er én ting. Men at de gjør det mens alle vet at de ikke har et eneste realistisk regjeringsalternativ uten Arbeiderpartiet, gjør det politisk uforståelig. MDG har gjort det klart i årevis at de ikke kan støtte en regjering der FrP inngår. Det betyr at de i praksis har én mulig maktbase. Når partiet da velger å gå i konflikt med den eneste regjeringen de faktisk kan samarbeide med, svekker de ikke bare egen posisjon, de undergraver sin egen politiske relevans og viser tydelig at de kun er et ensaksparti som kun lever videre.

Både MDG og SV kunne sikret betydelige gjennomslag i avtalen som nå ligger på bordet mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Rødt. At de i stedet velger å stå utenfor, vitner ikke om politisk styrke, men om manglende strategisk forståelse.

Når Senterpartiet på sin side kommer ut av forhandlingene som en av de mest fornøyde aktørene, sier det sitt. De som tror Sp vurderer et sideskifte i denne perioden, trenger å våkne. Senterpartiets drevne «hestehandlere» vet når de har fått gjennomslag, og de vet hvem de kan stole på i forhandlinger.

I det politiske teatret som utspiller seg nå, er det liten tvil om hvem som har skjønt dynamikken, og hvem som har gått seg vill i egen symbolpolitikk. MDG og SV har malt seg inn i et hjørne som de vanskelig kan komme seg ut av uten å tape ansikt. Etter min mening er det ikke Arbeiderpartiet som står svakt etter disse forhandlingene, men de to partiene som har feilvurdert maktforholdene fra start. Og de som nå forsøker å fremstille ansvarlighet som svakhet, avslører mest av alt egen mangel på politisk realisme.

At den borgerlige opposisjonen nå gjør alt de kan for å fremstille situasjonen blant «tuttifrutti-kameratene» som kaotisk, hører selvfølgelig med som en tradisjonell del av slike forhandlinger vi nå er vitne til. Etter min mening peker dette mot et mer grunnleggende problem. Stortinget har den sammensetning velgerne har gitt det, og slik blir det i fire år. Norsk politikk kan ikke drives som om regjeringsskifter kan skje like ofte som vi skifter skjorter. Den type ustabilitet er ikke tegn på et sunt og vitalt demokrati, men på politisk lettsindighet og umodenhet. Norge er tjent med stabilitet, ansvarlighet og forutsigbarhet, ikke med improviserte regjeringsalternativer uten rot i virkeligheten når det gjelder sammensetningen av Stortinget. Hvordan vi det politiske Norge skal få til dette i fire år fremover, er imidlertid høyst usikkert etter det vi er vitne til i årets forhandlinger om Statsbudsjettet.

Det er Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre som må sikres at Norge styres, ikke stykkes opp. Det ansvaret innebærer å sette ned foten når kravene fra samarbeidspartiene mister bakkekontakten. Stabilitet krever mot, og mot er å holde linjen når andre velger symbolpolitikk fremfor helhet og gjennomførbar politikk.

LES OGSÅ:

Senterpartiet viser igjen sin styrke som politisk hestehandler