Mens vi venter på Hermansen...

KOMMENTAR: Mens den ekte tåka til tider ligger tett over drammensdalen er det en annen tåke, nemlig «blodtåka» som synes å ligge tykt over de store avis- og TV/radio-redaksjonene og i hovedstaden, bare noen få mil unna oss.

Her i vår lille andedam går livet sin vante gang, mens vi venter på at Kjell Arne Hermansen og hans tre samarbeidsvenner skal legge frem hvordan de har tenkt å styre kommunen vår i de neste fire årene.

Her i Drammen vet vi meget godt hva surr, rot og personkonflikter fører til med tilliten til politikerne. Vi straffer dem ved valg, enten ved ikke å møte opp eller ved å stemme annerledes enn det vi har gjort før.

Jeg mener ikke å bagatellisere det som skjer eller har skjedd mellom Erna, Sindre, Anniken og hennes mann, men etter selv å ha sittet midt oppi «blodtåka» i mange år, er det nå interessant å se ting litt på avstand.

Det snakkes om tillit og ansvar, om innsidehandel og habilitet, og alle mener å vite hva som egentlig har skjedd, uten at de vet noe særlig mer enn deg og meg.

At Sindre har løyet for Erna, og at Erna burde ha oppdaget dette tidligere er for meg ganske opplagt, men derifra til å komme frem med alle mulige andre konspirasjonsteorier, nesten i «Trumpstil», er etter min mening ikke verdig hverken politiske kommentatorkolleger eller politikere av ulike farger. Jeg er nesten fristet til å si: «Folk sier at Jeppe drikker, men ikke hvorfor Jeppe drikker».

At den enes død blir den annens brød, bør ikke bli det førende prinsippet hverken i norsk journalistikk eller i norsk politikk. Ei heller den ansvarsfraskrivelsen vi ser utfolde seg fra Erna og Høyre.

Vi journalister og kommentatorer har som oppgave å være «den fjerde statsmakt». Vi skal avsløre maktmisbruk og andre uregelmessigheter gjennom fakta og grundige analyser/kommentarer, basert på kunnskap og erfaring. Dette oppdraget må vi ta på største alvor, men hverken vi eller politikerne må bli så opptatt av å tilfredsstille de høye ropene i kommentarfeltene både i redaktørstyrte og sosiale medier, at vi selv til slutt er med på å undergrave tilliten til vårt demokratiske system.

Det å gå i flokk, enten vi er journalister, kommentatorer eller politikere fører til ensretting, særlig i vanskelige og kontroversielle saker der den, som snur seg og ser en annen vei enn flokken, lett blir utstøtt.

Grensen mellom det å kommentere og analysere enkelte saker, og det å bli en aktør, kan være hårfin.

Mon tro hva de fire samarbeidsvennene på borgerlig side i Drammen tenker når de nå har satt seg sammen for å bli enige om å løse de store problemene Drammen kommune har. Håper de ikke er opptatt av innsidehandel, manglende habilitet eller ansvarsfraskrivelse, men i stedet skjønner at innbyggerne etterlyser klare og tydelige svar på hvordan blant annet eldrepolitikken, skolepolitikken og arbeidet mot fattigdom og økende vold i kommunen osv. osv. skal løses.

At forventningene om at en ny samarbeidskonstellasjon i Drammenspolitikken skal klare å skape et stabilt og forutsigbart styre av kommunen blir ikke mindre av det som nå skjer i rikspolitikken.