Når debatten om vold overskygges av debatter om facebookinnlegg

KOMMENTAR: En grov voldshendelsen i Bergen 17. mai vekker nå sterk oppsikt i hele landet. En ung russ blir slått og sparket mens han ligger på bakken. Videoen vekker sterke reaksjoner fordi den viser en brutalitet mange opplever at vi ser stadig oftere: Uprovosert vold, gjengdannelser og unge mennesker som utøver stadig grovere kriminalitet.

Det er derfor både legitimt og nødvendig å diskutere hva som skjer i norske byer og lokalsamfunn. Mange opplever at terskelen for vold er blitt lavere, og at enkelte ungdomsmiljøer preges av en kultur der respekt for grenser, autoriteter og andre mennesker er svekket. Det er heller ikke kontroversielt å diskutere om enkelte innvandrermiljøer er overrepresentert i deler av kriminalitetsbildet. Slike spørsmål må kunne diskuteres åpent dersom man faktisk ønsker løsninger.

Stortingsrepresentant Jon Helgheim (FrP) fra Drammen har derfor et viktig poeng når han ønsker debatt om utviklingen. Som leder av justiskomiteen på Stortinget har han også et særlig ansvar for å løfte frem saker som handler om vold, ungdomskriminalitet og trygghet i samfunnet. Ingen er tjent med berøringsangst eller stillhet rundt vanskelige temaer.

Problemet er at debatten igjen ser ut til å handle mer om Helgheims ordbruk, Facebook-poster og mulige politianmeldelser enn om selve volden og utviklingen bak den. Da havner vi raskt tilbake i de velkjente skyttergravene hvor temperaturen stiger, mens muligheten for en konstruktiv samtale blir mindre.

Det er synd. For saken i Bergen fortjener noe langt viktigere enn en ny runde med politisk ordkrig.

Helgheim har nå en av de mest autoritative posisjonene innen norsk justispolitikk. Nettopp derfor trenger han kanskje ikke alltid å bruke maksimal retorisk kraft for å bli hørt. Det ligger betydelig autoritet i rollen alene. Gjennomslag skapes ikke nødvendigvis av den som roper høyest, men ofte av den som får både motstandere og egne støttespillere til å lytte til argumentene.

Når debatten blir for polariserende, oppstår også en annen fare: Folk trekker seg unna de vanskelige spørsmålene fordi de frykter å bli plassert i en av to leire. Resultatet blir større berøringsangst, ikke mindre. Det gagner verken integreringsdebatten, kriminalpolitikken eller tilliten i samfunnet.

Det mest alvorlige i denne saken er ikke et Facebook-innlegg. Det mest alvorlige er at unge mennesker blir utsatt for brutal vold i norske byer. Det må være hovedsaken. Da trenger vi politikere som både tør å ta debatten, og som evner å bruke tyngden og autoriteten i vervene sine slik at flere faktisk lytter. Det er tragisk dersom debatten i Bergenssaken skal ende opp med å diskutere om Helgheim skal politianmeldes for å ha videresendt en video der en mindreårig kan bli gjenkjent.

En av landes mest kjente justispolitikere bør bruke den autoriteten han har i kraft av stillingen, som leder av justiskomiteen i Stortinget, til å unngå at debatten om spredning av facebook-poster overskygger selve hovedproblemet: Nemlig den økte og gjerne uprovoserte volden.