Når debatten om vold overskygges av debatter om facebookinnlegg
KOMMENTAR: En grov
voldshendelsen i Bergen 17. mai vekker nå sterk oppsikt i hele landet. En ung
russ blir slått og sparket mens han ligger på bakken. Videoen vekker sterke
reaksjoner fordi den viser en brutalitet mange opplever at vi ser stadig
oftere: Uprovosert vold, gjengdannelser og unge mennesker som utøver stadig
grovere kriminalitet.
Det er
derfor både legitimt og nødvendig å diskutere hva som skjer i norske byer og
lokalsamfunn. Mange opplever at terskelen for vold er blitt lavere, og at
enkelte ungdomsmiljøer preges av en kultur der respekt for grenser, autoriteter
og andre mennesker er svekket. Det er heller ikke kontroversielt å diskutere om
enkelte innvandrermiljøer er overrepresentert i deler av kriminalitetsbildet.
Slike spørsmål må kunne diskuteres åpent dersom man faktisk ønsker løsninger.
Stortingsrepresentant
Jon Helgheim (FrP) fra Drammen har derfor et viktig poeng når han ønsker debatt
om utviklingen. Som leder av justiskomiteen på Stortinget har han også et
særlig ansvar for å løfte frem saker som handler om vold, ungdomskriminalitet og
trygghet i samfunnet. Ingen er tjent med berøringsangst eller stillhet rundt
vanskelige temaer.
Problemet
er at debatten igjen ser ut til å handle mer om Helgheims ordbruk,
Facebook-poster og mulige politianmeldelser enn om selve volden og utviklingen
bak den. Da havner vi raskt tilbake i de velkjente skyttergravene hvor
temperaturen stiger, mens muligheten for en konstruktiv samtale blir mindre.
Folk trekker seg unna de vanskelige spørsmålene fordi de frykter å bli plassert i en av to leire. Resultatet blir større berøringsangst, ikke mindre.
Det er
synd. For saken i Bergen fortjener noe langt viktigere enn en ny runde med
politisk ordkrig.
Helgheim
har nå en av de mest autoritative posisjonene innen norsk justispolitikk.
Nettopp derfor trenger han kanskje ikke alltid å bruke maksimal retorisk kraft
for å bli hørt. Det ligger betydelig autoritet i rollen alene. Gjennomslag
skapes ikke nødvendigvis av den som roper høyest, men ofte av den som får både
motstandere og egne støttespillere til å lytte til argumentene.
Når
debatten blir for polariserende, oppstår også en annen fare: Folk trekker seg
unna de vanskelige spørsmålene fordi de frykter å bli plassert i en av to
leire. Resultatet blir større berøringsangst, ikke mindre. Det gagner verken
integreringsdebatten, kriminalpolitikken eller tilliten i samfunnet.
Det
mest alvorlige i denne saken er ikke et Facebook-innlegg. Det mest alvorlige er
at unge mennesker blir utsatt for brutal vold i norske byer. Det må være
hovedsaken. Da trenger vi politikere som både tør å ta debatten, og som evner å
bruke tyngden og autoriteten i vervene sine slik at flere faktisk lytter. Det
er tragisk dersom debatten i Bergenssaken skal ende opp med å diskutere om
Helgheim skal politianmeldes for å ha videresendt en video der en mindreårig
kan bli gjenkjent.
En av
landes mest kjente justispolitikere bør bruke den autoriteten han har i kraft
av stillingen, som leder av justiskomiteen i Stortinget, til å unngå at
debatten om spredning av facebook-poster overskygger selve hovedproblemet: Nemlig den økte og gjerne uprovoserte volden.