En ny generasjon spøkelsesjegere

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Ghostbusters: Afterlife
Sjanger: Komedie/Eventyr/Action

Regissør: Jason Reitman

Manus: Gil Kenan & Jason Reitman

Medvirkende: McKenna Grace, Finn Wolfhard, Carrie Coon, Paul Rudd, Logan Kim, Celeste O’Connor, Dan Aykroyd, Bill Murray, Ernie Hudson

Sensur: 12 år

Spilletid: 2t. 4min.
Terningkast: FIRE

FILM: Det er alltid en vanskelig oppgave å følge opp en filmklassiker. Og så ikonisk som «Ghostbusters» fra 1984 er, så er det mer eller mindre en umulig oppgave. Det har imidlertid aldri vært til hinder for Hollywoods konstante leting etter filmer som kan spilles inn på ny, eller som trenger en unødvendig lukrativ oppfølger - eller til og med mikse begge deler.

«Ghostbusters» har allerede fått begge. En forglemmelig oppfølger med originalbesetningen i 1989, samt en slags omstart i 2016 hvor teamet ble byttet ut med kvinnelige spøkelsesjegere. Som kunne vært en forfriskende opplevelse hadde filmskaperne tatt bryet verdt å komponere en interessant historie, med interessante karakterer og dialoger av en minimum standard.

Arvegodset

«Ghostbusters: Afterlife» er et nytt forsøk. Det er en slags oppfølger til 1984 utgaven, hvor vi følger en liten familie på tre. En enslig mor som sliter med å få endene til å møtes, og hennes unge sønn og datter. De blir tvunget til å flytte ut til en nylig arvet falleferdig rønne av en gård, gjemt bort på landet ved utkanten av en klassisk amerikansk småby.

Arvet av for ungene en ukjent bestefar, men som ikke er så ukjent for resten av verden. Dermed starter en opplevelsesferd i for dem en ukjent spøkelses-verden.

Oscar-vinnende sønn

Regissør Jason Reitman er forøvrig sønn av regissøren til den opprinnelige «Ghostbusters», Ivan Reitman. Jason er heller ingen hvem som helst i Hollywood-sammenheng.

Den fire ganger Oscar-nominerte regissør og manusforfatteren står bak filmer som «Up in the Air», «Young Adult» og «Juno». Dette skulle jo borge godt for fortsettelsen.

Underholdende første halvdel

Det starter også bra. En dramatisk forfølgelse-scene, etterfulgt av en grundig introduksjon av hovedkarakterene, med en munter tone og noen mørksinnede unger. Også har de en liten joker i Paul Rudd, som spiller en lærer med en guttaktig sjarm. Man sitter straks med en følelse at man ser en film fra 80-tallet.

Stemningen minner om filmer som «The Goonies», «Gremlins» og hvilke som helst highschool-film fra Hollywood. Man er påskrudd og fascinert. Første halvdel av filmen er uten tvil den mest underholdende. Her leker man med de morsomme spøkelsene, og galskapen til de små Marsmallowmennene som bringer galskapen ut i full blomst.

I den andre halvdelen faller det mer sammen. Den stramme strukturen fra første halvdel smuldrer noe. Enkelte manus-grep virker noe konstruert for å få historien til fungere med tanke på motivasjonen til enkelte av original-karakterene fra originalfilmen. Uten å «spoile» for mye, så fungerer filmen best når den spiller på humoren og det absurde.

Når de skumle spøkelsene kommer inn i bildet, mister filmen mye av sin sjarm, og oppleves rotete. Man faller for synden av å bli for opphengt i nostalgien. Muligens ville kanskje andre halvdel fungert bedre uten flere av elementene som blir hentet fra den originale filmen.

«80-talls vibber»

Det filmatiske spiller mye på 80-talls følelsen. Noen av spøkelsene er faktisk ikke bare dataanimasjon, men også animatronics som de brukte tilbake i 1984. Det gir faktisk litt godfølelsen i mitt nostalgiske sinn. Men det blir imidlertid for en liten detalj å regne, som muligens dagens unge generasjon ikke kunne brydd seg nevneverdig med. Å la de unge overta hovedrollene, i stil med filmen «The Goonies», i god 80-talls tradisjon, oppleves også som en smart vei å ta.

Regien til Jason Reitman starter forholdsvis stramt, men han sliter med å holde det gjennom hele filmen, hvor siste halvdel blir noe uoversiktlig. Skuespillet holder god standard, hvor de minste skuespillerene imponerer. Paul Rudd ser ut til å kose seg, og det smitter over på lerretet.

Mye av musikken er forøvrig basert på Elmer Bernstein klassiske score fra 1984. Man kommer heller ikke utenom Ray Parker JRs giga-hit «Ghostbusters» som selvsagt dukker opp.

Mektig underholdende enkeltscener

Nostalgien er i varetatt, som ironisk nok også er filmens svakhet. «Ghostbusters: Afterlife» er det beste forsøket på en oppfølger til nå. Den sliter imidlertidig med å løsrive seg som en egen film. Den blir for fanget opp i sin geniale forløper.

Den har for det, mye godt i seg, men andre halvdel ødelegger en del på helhetsinntrykket. Filmen fungerer absolutt best når den leker med de lystige, skrullete spøkelsene og ikke prøver å være for skummel.

Dette blir en ujevn opplevelse som helhet, men underholdningsverdien dras voldsomt opp av noen mektig underholdende enkeltscener.