Fartsfyllt og stilsikker action i 90-tallsformat

«Bullet Train»: Brad Pitt leder an i et brutalt deilig gjensyn med gammel suksessoppskrift.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Bullet Train
Sjanger: Action/Eventyr/Komedie

Regissør: David Leitch

Manus: Zak Olkewicz (etter en roman av Kôtarô Isaka)

Medvirkende: Brad Pitt, Joey King, Aaron Taylor-Johnson, Brian Tyree Henry, Andrew Koji, Hiroyuki Sanada, Michael Shannon, Sandra Bullock, Benito A Martinez Ocasio, Zazie Beetz

Sensur: 15 år

Spilletid: 2t. 6min.

Terningkast: FEM

FILM: 90-tallets hippeuttrykk gjør et aldri så lite comeback, videreutviklet med mye sjarm og uhøytidelig moro. Filmen har et overvekt av sent nittitalls film-DNA tykt påklistret over hele seg, både i stil og innhold.

Inspirasjonen fra den engelske filmregissør Guy Ritchie (Snatch), som selv må sies å ha hentet mye inspirasjon fra Quentin Tarantino igjen, er meget innlysende. Men hvis formelen fungerer så hvorfor forandre på det?

Heldigvis er klipperytmen roligere nå enn det var på sitt verste ved milleniumsskiftet. Det er derfor lettere å tyde hva som skjer uten at man får små epileptiske smådrypp, og det er definitivt en velkommen utvikling.

Tvillingene «Lemon» (Brian Tyree Henry) og «Tangerin» (Aaron Taylor-Johnson) undrer seg over et økende antall mistenkelig togpassasjerer

Underholdningsbollen

David Leitch, som faktisk var Brad Pitts stuntdobbel på flere av hans tidligere filmer, deriblant «Fight Club», har siden gått gradene i Hollywood. I dag kan han smykke seg med den edle tittelen «Hollywoodregissør». Han har allerede en imponerende CV som regissør, med regikreditt på filmer som «John Wick (ukreditert)», «Atomic Blonde», «Deadpool 2» og «Fast and Furious presents: Hobbs & Shaw».

Brad Pitt og David Leitch har derfor en lang historie sammen. Noe samarbeidet bærer synlige frukter av foran kameraet. Pitt er i manges øyne bare en «prettyboy » , noe jeg synes er en veldig urettferdig og misvisende oppfatning. Han har det meste en hollywoodstjerne trenger, overbevisende skuespillerferdigheter, evnen til å forsvinne inn i en karakter, pluss kanskje det aller viktigste, masser av selvironi.

Mens David Leitch holder seg til det han kan best, fulloktan actionfilmer med heftige kampscener, ikrydret imponerende stunts. Som tidligere stuntmann har han også tilgang til store navn, som velvillig stiller opp og gjør små kameoopptredener som gir litt ekstra i underholdningsbollen.

Kan ikke legge handling i Japan uten å ha et samurajsverd i sving, her med Hiroyuki Sanada som «The Elder»

Leiemorderkongress

Filmen foregår i dagens Japan, hvor mesteparten av filmens handling foregår ombord på et japansk «bullet train». Brad Pitt spiller Ladybug, en uheldig leiemorder, som tar over et tilsynelatende enkelt oppdrag ombord et slikt tog. Tilsynelatende er stikkordet, for raskt viser det seg at det er flere andre leiemordere ombord med uærlige hensikter, hvis veier vill omsider krysses med blodige konsekvenser. Det blir nærmest en leiemorderkongress i det skjulte, ombord et tog som uvitende haster av gårde.

Det er mange ulike karakterer å forholde seg til, men samtidig overraskende ryddig å følge dem. De får dessuten rikelig med bakgrunn og menneskelig dybde. Deres ulike motiver er selvsagt i overkant og godt overdrevet, tidvis over grensen til det karikerte. Men det fungerer faktisk meget godt i et slikt format.

Dette er også en av de vesentlige årsakene til at det blir gøy. Karakterene klarer å opprettholde en viss snev av empati, noen selvsagt mer enn andre. Skuespillerne ser ut til å stortrives i sine utkårede karakterer, og man ser at de koser seg på jobb, gir det ekstra giret og overspiller akkurat nok til at det ikke oppleves parodisk.

Unge «Prince» (Joey King) spiller på sin uskyldighet med stor effekt

Egne naturlover

Humoren er lett og muligens prøver man enkelte steder litt for mye. Det oppleves likevel ikke tilgjort. Alle har kule eller dumme kallenavn som selvsagt må bli kommentert med en munter tone. Replikkene er velfungerende, om en ikke i samme klasse som Quentin Tarantino.

Selv om volden muligens er i overkant brutal, og forholdsvis unødvendig enkelte steder, gir det likevel en følelse av at denne filmen innordner seg sitt eget uttrykk og ikke faller for fristelsen av å selge sjelen for å tilpasses det yngre publikummet. Det føles litt befriende, sett fra en aldrende filmfans synspunkt. Dessuten er volden nokså grafisk, med en relativt urealistisk atmosfære, som gjør det hele til en gjennomført og stilistisk opplevelse.

Tilbake til stilen, så er det nærmest en rendyrket 90-talls film med mye bruk av tekst og hippe kamerautsnitt. Selvsagt med litt oppgraderinger på de digitale effektene, som enkelte steder likevel skorter litt på kvaliteten. Tempoet er hurtig. Filmens realisme flørter konstant over det troverdige, men holder seg på det nivået de har lagt seg på, som gjør at det oppleves naturlig i henhold til filmens egne naturlover.

Mye aggresjon skal ut når kallenavnet ditt er «Wolf» (Benito A Martinez Ocasio)

Filmgodis

Fargepaletten er mektig med sterke farger. Foto leker med enkelte steder med vinkler uten å bli fristet til å gå til ekstremiteter. Dynamikken sammen med lyd og klipp er meget velfungerende. Musikken er høyst tilstedeværende, og varier etter lynne til karakterene. Manuset er finurlig skrudd sammen, og føles sammenhengende og troverdig innenfor filmens egne naturlover.

Og filmens kanskje største trumfkort er kampscener som er meget godt skrudd sammen og føles meget autentisk. Hvis en karakter blir slått, føles det virkelig som han blir slått.

Resultatet har blitt et ganske så underholdende skue. Jeg satt i hvert fall å storkoste meg med en film som trykker på alle de riktige knappene, stappet med underlige, forlystne karakterer, med et manus som klarte å holde på intensiteten og med en actionfrekvens som konstant oser ut storslått fornøyelse fra start til slutt.

Dette er rett og slett filmgodis.

Powered by Labrador CMS