Sjarmerende drage-action

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves

Sjanger: Eventyr/Fantasy/Action/Komedie/Spillbasert

Regissører: John Francis Daley & Jonathan Goldstein

Manus: John Francis Daley, Jonathan Goldstein & Michael Gilio

Medvirkende: Chris Pine, Michelle Rodriguez, Sophia Lillis, Hugh Grant, Daisy Head, Regé-Jean Page, Justice Smith, Chloe Coleman

Sensur: 12 år

Spilletid: 2t. 14 min.
Terningkast: FEM

FILM: Masser av dumheter, med god timing og befriende lite selvhøytideligheter kan i en perfekt dose gi mengder av fornøyeligheter, noe denne filmen meget uventet er et bevis på.

«Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves» overrasker på så mange måter, og da i positiv forstand. Tankene går straks til den dysfunksjonelle gjengen i «The Guardians of the Galaxy» som tydelig må være en inspirasjonskilde når det gjelder den ironiske og sarkastiske interaksjonen mellom karakterene. Filmen støtter seg tungt på sine karakterer, og da spesielt Chris Pine som leder an i den komiske avdelingen med bravur, mens alltid badass Michelle Rodriguez har sin egen spesialitet på muskel- og kampsport-seksjonen. Filmen er leken hele veien, og går selvsagt i allerede oppgåtte fotspor. Det er ikke noe nyskapende her, og det er heller ikke ambisjonen. I stedet bruker de velkjente formler med en liten dært av eget forfriskende DNA til å skape sin egen fornøyelige verden med en egenartet humoristisk tvist.

Som for eksempel å bli jaktet på av en enorm fryktinngytende drage, som også er ekstremt feit uten noen forklarlig grunn, noe også karakterene får tid til å filosofere over underveis. Eller noen skremmende store hjerne-parasitter som jakter på enorm intellekt å suge seg fast til, og derfor virker helt uinteressert i våre helter - til våre helters store skuffelse.

Rollespill

Nå bør det nevnes at jeg selv aldri har spilt rollespillet som filmen vitterlig er basert på. Og det er mye mulig at jeg mister noen viktige poeng underveis der universet kunne gitt meg en ekstra dimensjon hvis jeg kjente det fra før.

Uansett føles det ikke som om det er en nødvendighet, da filmen helt fint klarer å fortelle en historie som ikke trenger noe ekstra bakgrunnsinformasjon.

Gjør narr av seg selv

John Francis Daley & Jonathan Goldstein som deler på regien, gjør en veldig god jobb med å skape et filmunivers som tørr å gjøre narr av seg selv og universet rundt. Allerede da har de gitt seg selv nok rom og frihet til at karakterene kan tulle og tøyse i rett modus for filmens uhøytidelige tone.

Chris Pine skinner virkelig som sin karakter Edgin, en slags krysning av Indiana Jones og Dr. Peter Venkman (Bill Murray) fra Ghostbusters. Han snakker seg heller ut av situasjonen enn over en slåsskamp han odds-messig vil tape, alle dager i uka. Mens hans partner i Holga (Michelle Rodriguez) er den strake motsetningen, og slåss mer enn gjerne. Det skaper en dynamisk duo, som samtidig møter mye rart på sitt eventyr.

Historien er i utgangspunktet enkel og virker som grei skuring, men blir etterhånden mer og mer komplisert. Den har mange hindringer, karakterer og utfordringer underveis som kompliserer det på en interessant måte. Edgin, en snakkesalig tyv, samler sammen et team av usannsynlige karakterer for å finne sin fremmedgjorte datter og et relikvie med en meget magisk kraft. Samtidig får de en mulighet til å ta hevn over en tidligere slu kollega, som nå hersker over en liten by sammen med den onde trollkvinnen Sofina (Daisy Head).

Alt kan skje, og alt vil skje

Dungeons & Dragons er et univers hvor det meste kan skje og der de underligste figurer lever side om side uten at noen hever et øyenbryn. Alt kan skje, og alt vil skje, gjerne med et komisk tilsnitt.

Mange karakterer kommer og går, men aldri uten å legge igjen betydelige komiske avtrykk, om det er hekser, krigere totalt blottet for humoristisk og ironisk sans, feite drager, trollmenn/beilere uten selvtillit, blinde hjerneslukere eller uimponerte formskiftere.

Det er selvsagt andre filmer i samme fantasy-kategori som oser mer originalitet og kan skryte på seg en større legendestatus, men som likevel oppleves mindre underholdende enn hva vi får servert her.

Kjent oppskrift

Filmatisk leker foto med mye farger, stødige bilder, men som sliter litt med nattscenene, som blir litt grå og utydelige for min smak. Det er imidlertid rent kosmetisk, og går ikke ut over dramaturgien. En dramaturgi som har de klassiske vendepunktene, med hovedkarakter som etterhvert utvikler moralske skrupler. Det er likevel så undertrykt i mesteparten av filmen, så de få øyeblikkene av små moralske åpenbaringer oppleves ikke for invaderende, for en humoristisk kommentar smører hurtig over tendensene til kleinhet.

Spesialeffektene holder høy kvalitet, selv for en Hollywoodfilm av dette kaliberet. Man slipper også unna med mye hvis det har en humoristisk vri. Dette er en meget harmonisk klippet film, med et lydbilde som matcher, selv med en litt overivrig musikk som likevel passer filmens muntre tone.

Underholdt fra start til mål

Skuespillet er upåklagelig, der Chris Pine drar mesteparten av lasset som inneholder humor, og det på meget overbevisende vis. Michelle Rodriguez havner muligens litt i altfor vante spor med sin «tøffere enn toget»- holdning, som kan bli litt i overkant noen ganger. Her passer det imidlertid bra. En av antagonistene i alltid severdige Hugh Grant, er nå i fare for å bli typecastet som en litt klønete og snerpete skurk med snakketøyet i behold. Men mye av grunnen til at han gestalter disse rollene, er jo at det fortsatt er ganske så underholdende.

«Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves» er en meget overraskende film på mange måter. Den overrasker meg på det viktigste feltet, nemlig underholdningsbarometeret. Jeg ble mer eller mindre underholdt fra start til mål. Den har noe som ofte mangler på mange fantasyfilmer, nemlig sjarm, tonnevis av sjarm og masser av selvironi som bunner ut i haugevis av harmløse fornøyelser.