 16_9_jubileum.png)
FILMANMELDELSE: «Unhinged»
Et brutalt sammenbrudd
«Unhinged»: Russell Crowe har erstattet sine gladiatormuskler med en litt mer bløt kroppskomponent, samt masser av barbarisk sinne.
Publisert
Sist oppdatert
FILM: Historien kaster seg hardnakket ut i det med sin introduksjon av en navnløs mann (Russell Crowe), som sitter i en bil og venter tålmodig, men affektert på sitt neste trekk.
Et trekk som viser seg å være heller brutalt. Samtidig gir det en pekepinn på hva han faktisk er kapabel til. Noe som gir en ekstra dimensjon på intensiteten og frykten for hva som kan skje videre, spesielt når hans veier tilfeldigvis krysser Rachel (Caren Pistorius) og hennes familie.
«Unhinged» er en forholdsvis ukomplisert film om en «katts lek med musen». Den har en gjennomgående nerve, og kuttet ned til beinet med sin effektive og korte lengde av 90 minutter, i hvert fall sett i Hollywood-målestokk. Dramaturgien har sin små frampek, som brukes aktivt på å effektivisere handlingen.
Mer skremmende enn alle filmmonstre
Skuespillet er upåklagelig. En regelrett feit Russell Crowe oser av ubehag, og gir negativ gåsehud langt utover lerretet. Han er fryktinngytende og kompromissløs, hvor forhandlinger er fånyttes.
Det er en karakter som føles realistisk og mer skremmende enn noen filmmonstre. Caren Pistorius mestrer sin rolle til det fulle. Hun får virkelig jobbe med alle sine sanser når hun står ovenfor denne overmakten i form av en menneskelig dampveivals som det regelrett har klikket for og er kapabel til de mest grusomme handlinger.
Filmatisk er den ganske så elegant skrudd sammen. Regien av tyske Derrick Borte føles stram og solid. Et smakfullt nedtonet foto og en praktisk klipp fungerer harmonisk sammen, med et realistisk lydbilde, som stiger i volum i takt med intensiteten. Musikken er godt kamuflert i det trafikkerte lydbildet, og slår ikke ut i full blomst før intensiteten er på maks.
Ubehagelig vred
«Unhinged» er en nøysom, men stabil underholdende film hvor starten setter standarden for brutaliteten. Den er ikke uten sine små irritasjonsøyeblikk. Spesielt en one-liner mot slutten oppleves litt som tatt ut av løse luften, noe som føles litt unødvendig, da dette ikke er en slik film.
Manuset har også en liten hensiktsløs scene helt på slutten, som oppleves litt tilfeldig og overflødig. Imidlertid er det små bagateller som ikke rikker for mye i endelige helhetsinntrykket, hvor bildet av en overvektig og ubehagelig vred Russell Crowe, er prentet inn på netthinnen i lang, lang tid fremover. Forhåpentligvis ikke for evig tid.
