Feelgood som varmer dypt!

FILM: Zak (Zack Gottsagen) har Downs, og har blitt forlatt av sin egen familie. I mangel av noe annet tilbud, blir han plassert på et pleiehjem for eldre. 

Men Zak har større drømmer en som så, og nekter å la seg bli diktert av restriksjoner hans formyndere har tredd over hans hode. Etter flere fluktforsøk ender han opp som rømling i en ukjent verden på utsiden av pleiehjemmets innhegning.

Her vil han realisere sin store drøm. På sin vei møter han den rotløse Tyler (Shia LaBoeuf), som har sin egne ytre og indre demoner å rømme fra. Etterhvert danner de et unikt vennskap i deres søken etter et bedre liv.

Herlig kjemi

Filmen tar plass sørøst i USA, i North Carolinas kystlinje mot Atlanterhavet, hvor det våte element frekventert blir oppsøkt.

Shia LaBoeuf som spiller Tyler, har lenge vært kjent for sine mange kontroverser i virkeligheten. Her får han spille en karakter med mange likheter som seg selv. Sammen med Zack Gottsagen skaper de fort en herlig kjemi som hurtig stråler utover kinosalen.

Sjangeren er velkjent, og her samler de to sjangre, «buddy» og «roadmovie» i ett. Dette vennskapet, på tross av bakgrunn og personligheter, kan fort sammenligninges med kjente bøker som Mark Twains «Tom Saywer og Huckleberry Finn» samt John Steinbecks «Mus og menn», som begge omhandler vennskap i unike motsetninger.

Mye kjærlighet

«Peanut Butter Falcon» er en film med mye kjærlighet, både for det menneskelige og for filmfaget generelt. Filmspråket er enkelt med den største fokus på karakterene.

Regien av Tyler Nilson og Michael Schwartz er solid, og lener seg på små, men effektive grep. Foto holdes i så hende nøkternt, men samtidig utsøkt i all sin enkelhet med noen flotte kulisser fra North-Carolinas kystlinje.

Lydbildet gir god rom til dialogen, med en musikk som stadig finner inspirasjon fra området de befinner seg i. Skuespillerensemblet har et vidt repertoar, med noen standhaftige ringrever fra øverste hylle av karakterskuespillere, som Bruce Dern og Thomas Haden Church.

Dramaturgien gir få overraskelser, og holder heller fokuset på samspillet karakterene i mellom. Noen som gavner filmen i sin helhet.

Lunefull humor

Tonen holdes lett, med noen filosofiske poeng som er verdt å fundere over. Den klarer å holde seg unna den verste sentimentaliteten, og spiller heller på lunefull humor.

Dette går imidlertid litt utover troverdigheten i et par scener, som oppleves noe urealistisk kun for å oppnå en komisk effekt. Det føles der og da litt unødvendig, men ikke verre enn at det irriterer mer enn det ødelegger på det totale helhetsinntrykket.

«The Peanut Butter Falcon» spiller på godheten i de fleste menneskene, hvor noen selvsagt ligger litt dypere enn andre. Det er en film med noen veldig elskverdige karakterer, som tross deres mange feil og motsetninger, utstråler massevis av medmenneskelighet. Den varmer dypt!

LES FLERE FILMANMEDELSER HER