Intenst og utilslørt krigsdrama fra Afghanistan

FILM: Krigsfilmer står høyt i kurs i hollywood. De fleste store og små kriger gjennom historien hvor amerikanerene selv har deltatt, har blitt rikelig dokumentert i det vide filmformat, helt tilbake til filmens fødsel. Noen filmer mer nyansert enn andre, og betraktelige mengder med et betydelig patriotisk blikk.

I de senere år har muligens mye av glorifiseringen blitt byttet ut med et kritisk blikk, men patriotismen er vanskelig å komme unna. Så vel som her.

Virkelige hendelser

«The Outpost» er basert på virkelig hendelser fra Afghanistan i 2009, når amerikanske styrker var plassert rundt på såkalte utposter i det krigsherjede landet for å hjelpe lokalbefolkningen i kampen mot Taliban.

I en slik utpost kalt Outpost Keating, forøvrig håpløst plassert ned i et dalsøkk, perfekt for bakholdsangrep, vil etter hvert en storslått kamp ta plass. Her må et fåtall antall amerikanske soldater kjempe mot overmakten av tilsynelatende endeløse talibankrigere. Filmen gir fort assosiasjoner til lignede filmer som «Black Hawk Down» og «Lone Survivor».

Fremtidig stjerne

Filmen tar seg god tid til å bygge opp historien med å introdusere sine karakterer og gi dem en fasettert bakgrunn. Skuespillet generelt er upåklagelig, det er strålende agert og føles ekstremt troverdig i all sin testosteron-utfoldelse.

Scott Eastwood slipper ikke unna med å bli sammenlignet med sin mer berømte far Clint Eastwood, da utseende er slående likt. Han har også mye av farens blikk og væremåte, og spiller på det. Men en fremtidig stjerne, i hvert fall i kategorien karakterskuespiller, er uten tvil Caleb Landry Jones. Han er upåklagelig autentisk, og får lov til å stråle innimellom all skytingen.

Produksjonsverdien er upåklagelig, den holder ypperste standard i tro Hollywood-stil. Man føler at man virkelig er i den beryktede utposten. Foto har sine øyeblikk, men spesielt i første halvdel har den en del nattscener som føles i overkant mørke, som oppleves litt uskarpe og er vanskelig å tyde. Men der den stråler mest er i dagslyset og i nærkampene hvor kameraet hele tiden er plassert midt i begivenhetene.

Fotograf Lorenzo Senatore får også leke seg litt med noe fiffige kameraturer hvor spesielt en hengebro spiller en essensiell rolle som kulisse. Musikken spiller en nøktern rolle. Den blir holdt tilbake til fordel for et intenst lydbilde, noe som skaper en ekstra autentisk dimensjon - spesielt når kulene og granatene treffer lerretet.

Endimensjonale

Regissør Rod Lurie prøver samtidig å skape et slags kritisk blikk av meningen med krig. Det forblir imidlertid med et noe halvhjertet forsøk. Jeg savner det nyanserte blikket av begge sider. 

Afghanerne blir fremstilt veldig endimensjonale, enten er de feige, grådige eller onde, enkle talibankrigere. Mangfoldet i konfliktet savnes, og hvorfor egentlig konflikten er der i utgangspunktet. Det samme kan sies om fokuset på amerikanske falne kontra de muligens hundrevis av falne på talibans side som ikke blir nevnt en gang.

I stedet satser han alle sine trumfkort på brorskapet blant soldatene og oppbygningen av spenningen. Første halvdel er nærmest som en thriller der man hele tiden sitter på tå hev og venter på neste smell mens man blir godt kjent med karakterene. Andre halvdel er en mer rendyrket krigsaction som føles intenst og endeløst med overdådige kamphandlinger.

Underholdende

Resultatet blir en ekstremt underholdende og intens film med noen klare historiemessige mangler. Innsatsen både foran og bak kameraet er upåklagelig.

De involverte yter rettferdighet overfor de faktiske involverte på amerikansk side, overlevende og falne, som var der og opplevde helvetet. Alt i alt en krigsfilm som oppleves autentisk og fokuserer på kameratskapet i troppen, uten behov for glamoriseringen og heltedyrkelsen.

LES FLERE FILMANMELDELSER HER