Ny magi fra Pixar

FILM: Pixar har til gangs skjemt oss bort med umiddelbare klassikere i nærmere 25 år, med alt fra «Toy Story»-kvadrologien, «Se opp», «Biler»- triologien, «Monsterbedriften» og «Coco» bare for å nevne noen.

Selv om de etter Disneys oppkjøp oftere har tydd til gjenbruk av karakterene i oppfølgere, satser de hardnakket på originalitet og kvalitet. Desto morsommere er det likevel når de kommer med nye konsepter, design og historier. Denne gangen er det en magisk fantasiverden med alver og andre mytologiske vesener som får unngjelde.

Magisk univers

Historien starter med en fiffig og effektivt formidlet introdusering av et alternativt magisk univers. Et univers som over generasjoner rett og slett har gått i glemmeboka grunnet det teknologiske fremskrittet.

I denne moderne verdenen er det fullt opp av ulike mytologiske skapninger. Her finner vi også alvebrødreparet Iver og Balder. Et brødrepar med ekstremt ulike personligheter. Der yngstemann Iver føler seg utilpass og skeptisk til det meste, er storebror Balder det motsatte med en i overkant konstant positiv tilnærming til tilværelsen.

På Ivers 16 års-bursdag får han en overraskende gave i form av en tryllestav og en magisk formel fra sin avdøde far, som han dessverre aldri fikk møtt. Med formelen kan de to brødrene møte faren for en hel dag, men noe går galt under seansen med den magiske formelen og sender straks de to brødrene ut på en reise for å rette opp i feilen. Med i miksen finner vi masser av ulike karakterer underveis, som både piffer opp stemningen og yter dem brysom motstand. Dette setter premissene i høysete for masser av underholdning for store og små.

Herlig kjemi

Som alltid med en Pixaranimert film er selve animasjonen tilnærmet perfeksjon. Karakterenes stemmer fungerer optimalt (de originale stemmene), og spesielt samspillet mellom brødreparet Iver (Tom Holland) og Balder (Chris Pine) har en herlig forskrudd kjemi.

Det er masser av hjerte og en undertone til ettertanke, men det er først og fremst underholdningsgenet som er prioritert her. Actionsekvenser, forskrudde situasjoner og et humoristisk samvirke blir pøst ut fra start til slutt.

Friskt og oppløftende

Regien ved Dan Scanlon («Monsteruniversitetet») er robust og leken. Bildekomposisjonen er gjennomarbeidet og ingenting føles overlatt til tilfeldighetene. Manuset oppleves originalt, med en forholdsvis mørk tone, som får en kontrast av et friskt og oppløftende persongalleri.

Skal man utsette på noe, så føles musikken noe i overkant enkelte steder, og selve karakterdesignen er noe ordinær og tam. Men det er kun detaljer ut i fra en personlig preferanse og går ikke på bekostning av det filmatiske innholdet på noen som helst måte.

«Fremad» er en film flust av godsaker som innimellom all galskapen og humoren, finner tid for noen rørende øyeblikk. Det er en film hvor jeg satt og storkoste meg hele veien gjennom filmens fulle lengde, og jeg er for øvrig milevis unna hovedmålgruppen.

Anmeldelsen er basert på den originale engelskspråklige versjonen

LES FLERE FILMANMELDELSER HER