FORTSATT GODTERI FOR ØYET: Den ikonisk «The Matrix» er tilbake med sin stilistiske visuelle stil.
FORTSATT GODTERI FOR ØYET: Den ikonisk «The Matrix» er tilbake med sin stilistiske visuelle stil.

Meningsløs og overflødig

«The Matrix Resurrection»: Henger seg opp i sine egne uendelige forklaringer av en metaverden.

Publisert Sist oppdatert

FILMANMELDELSE:

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: The Matrix Resurrection
Sjanger: Science Fiction

Regissør: Lana Wachowski

Manus: Lana Wachowski, David Mitchell & Aleksander Hemon

Medvirkende: Keanu Reeves, Carrie-Anne Moss, Yahya Abdul-Mateen II, Neil Patrick Harris, Jonathan Groff, Jada Pinkett Smith, Christina Ricci, Jessica Henwick

Sensur: 15 år

Spilletid: 2t. 28min.
Terningkast: TO

FILM: Man kommer ikke utenom å nevne den geniale originalen «The Matrix» fra 1999, som dannet grunnlaget for en egen film-franchise og inspirasjonskilde for en hele generasjon med science fiction filmer. Den opprinnelige filmen tok filmverdenen med en storm, med sin filosofi og skremmende teorier, samt et heftig og banebrytende visuell design.

«Bullit time» ble filmen mest ikoniske signatur, som den gang ble utført med masse stillbilde kameraer oppstilt rundt en person hvor alle kameraene tok et bilde samtidig. På den måten kunne man stoppe en bevegelse midt i luften mens det ser ut som kamera beveger seg rundt vedkomne når man klippet sammen stillbildene i en filmsekvens.

Dette ble inkorporert inn i historien som en av flere måter til å hjelpe og forklare at vi alle lever i en manipulert verden. En verden som ikke er ekte, og som kamuflerer en skremmende virkelighet. Dermed ble det mer en bare en heftig visuell godbit.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">NÅ SKJER DEG IGJEN: </span>Keanu Reeves gjenopptar sin ikoniske rolle Neo</span>
NÅ SKJER DEG IGJEN: Keanu Reeves gjenopptar sin ikoniske rolle Neo

Kunstnerisk eller økonomisk motivasjon

Men som med all suksess, så vil man gjerne gjenskape det, samtidig som man innkasserer store pengesummer. Derav kom to etterfølgere fire år etter, som skulle overgå i storslagenhet med betydelig økning i budsjetter. Resultatet ble heller skuffende, hvor mye av historien druknet i sin egen kompleksitet.

Den ble for smart for seg selv og druknet i motsigelser. De klarte aldri å matche originaliteten og komme med noe enda mer spektakulært. Selv om det ble en kunstnerisk nedtur, ble det en overveldende økonomisk suksess.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">VISUELT SLÅENDE:</span> Frakken blafrer i det vindtunge regnet</span>
VISUELT SLÅENDE: Frakken blafrer i det vindtunge regnet

Solbrille-fetisj

Det tok riktignok atten år, mellom nummer tre og nå nummer fire. Om det er pengene som er brukt opp, og behovet for en ny oppfylling av filmselskapets pengebinge er grunnen, skal være uvisst, men høyst sannsynlig hovedårsaken.

Hva nytt bringer den til bordet? Har den noe særeget og spennende å bringe? Og trenger den egentlig det hvis den har et godt fundament som historien bygger på. Stilen er i hvert fall bevart, likeså er solbrille-fetisjen og de løstsittende frakkene.

Visuelt står ikke filmen tilbake på noen ting. Det er en estetisk nytelse, hvor hvert bilde er nøye designet. Den er også selvbevisst, og leker med sin egen historie. En film i filmen, hvor metafilm-bruken blir finurlig brukt. Det skal sies å være befriende i alvoret. Så var det resten da, og selve historien.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">RADARPARET TILBAKE PÅ MOTORSYKKELEN: </span>En befriende dialogfri actionsekvens</span>
RADARPARET TILBAKE PÅ MOTORSYKKELEN: En befriende dialogfri actionsekvens

Forvirrende

Nykommer «Bugs» (Jessica Henwick) har hacket seg inn i alternativ versjon av en scene fra den første Matrix-filmen hvor ikke alt stemmer overens, og gir antydning om at vår virkelighet er misvisende - her møter hun en gammelt helt i ny drakt, nemlig «Morpheus» (Yahya Abdul-Mateen II).

Thomas Anderson aka Neo (Keanu Reeves), helten fra de forrige filmene jobber nå som en computerspill-designer, og er uvitende om sin egen fortid som en slags superhelt med navn «Neo». En fortid som kanskje aldri har hendt. Når så «Bugs» og «Morpheus» krysser veier med Neo starter ting å skje.

Høres det forvirrende ut, så er det egentlig enda mer forvirrende i filmen. Og filmen prøver å belyse det med å la karakterene prate. Det gjør de så til gagn, de prater og prater til det kjedsommelige. Filmen har uendelige med lange dialoger som prøver å forklare, avbrutt av noen få actionsekvenser og noen slåss-scener som føles dvaske i sin nokså umotiverte koreografi.

Selv med all denne forklaringen blir man egentlig aldri noe klokere, men heller mer forvirret. Samtidig har man også en kjærlighetshistorie mellom «Neo» og «Trinity» (Carrie-Anne Moss), som de prøver å gjenopplive uten at gnistene slår i taket av den grunn. Intensiteten og lidenskap på skjermen er nokså fraværende.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Solbrillene er byttet ut med ikke mindre diskre designbriller: </span>Neil Patrick Harris spiller Neos psykiater</span>
Solbrillene er byttet ut med ikke mindre diskre designbriller: Neil Patrick Harris spiller Neos psykiater

Distraherende

Det hele føles umotivert. De stadige brukene av tilbakeblikk til originalen for å forklare noen historie-tråder i manus, føles bare mer distraherende enn oppklarende.

Filmatisk kan man se at filmen er påkostet, selv om enkelte scener føles nokså animert ut.

Lydbildet er faktisk tonet ned til fordel for dialogen, og musikken fra de tre forrige filmene blir stadig inkorporert i den nye musikk-komposisjonen uten at det bidrar så mye annet en akkurat det.

Regissør Lana Wachowski, den ene halvdelen av Wachowski-søstrene som stod bak Matrix-triologien står nå alene for regien og deler av manuset. Hun har nok forelsket seg for mye i sin egen mytologi og dialoger. Regien føles meget ujevn, med et rotete manus hvor klippen ikke klarer å nøste så mye opp i det.

De nye skuespillerne føler nok at de er med på noe ikonisk, men Keanu Reeves og Carrie-Anne Moss ikke helt klarer å gjenskape sine egne ikoniske karakterer med samme overbevisning.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Gammel kjærlighet overvinner alt?</span> Carrie-Anne Moss ikler på ny rollen som Trinity</span>
Gammel kjærlighet overvinner alt? Carrie-Anne Moss ikler på ny rollen som Trinity

Magien er borte

Resultatet har blitt en slapp dialogbasert science-fiction film som aldri når sin forgjenger til anklene. Det meste av magien er borte, og igjen sitter man bare tom og forvirret. Man føler at man har bivånet i underkant av to og en halv time med forvirrende dialoger bare avbrutt av noen få umotiverte actionsekvenser.

Eneste positive med «The Matrix Resurrection» er at man ikke kan skylde på den at arven etter «The Matrix» har blitt tilsmusset. Det klarte de fint på de to første oppfølgerne.

Passende nok påstår de i selve filmen at man egentlig bare forteller samme historie om igjen og om igjen. Det er vel det det man kaller selvinnsikt, og sånn sett i hvert fall er ærlig over den egentlige motivasjonen her.

Powered by Labrador CMS