Berntzen, SIAN og ytringsfrihetens felle: Absolutisme som selvskading

MENINGER: Tom Berntzen, politisk kommentator i DRM24, diskuterer boikott av SIANs deltakelse på Elvefestivalen og spørsmålet om ytringsfrihetens grenser. Dessverre fremstiller han motstandere som følelsesdrevne og impulsive, i kontrast til sin egen rasjonelle, faktabaserte posisjon. Dette retoriske grepet er unødvendig fra en ellers skarp skribent. Argumentene hans er likevel solid innenfor rammen av absolutt ytringsfrihet og samsvarer med Anine Kjerulfs innlegg i Drammens Tidende, en nasjonal stemme i denne debatten.

Berntzens forsvar for absolutt ytringsfrihet reflekterer det jeg kaller den liberale skravleklassens kjepphest. Begrepet «skravleklassen» er ikke nedsettende, men beskriver godt utdannede som diskuterer filosofiske prinsipper, løsrevet fra gatas virkelighet – et etablert begrep i samfunnsdebatten. Deres paradeøvelse, med Voltaires «Jeg er uenig i hva du sier, men vil forsvare til døden din rett til å si det», John Stuart Mills On Liberty og Orwells 1984 som skrekkbilde, er logisk i teorien. Men den passer dårlig med virkeligheten utenfor elfenbenstårnet. Absolutt ytringsfrihet kan være selvskading.

SIAN opererer i gråsonen mellom høyreradikale og høyreekstreme miljøer. Deres budskap må vurderes sammen med lignende grupper da det er legitimt å spørre om ytringsfriheten dekker deres aktiviteter. Eksemplene mine omfatter derfor SIAN og deres omland, selv om ikke alle grupper deler nøyaktig samme retorikk og det er forskjeller i voldspotensial og voldskapasitet.

SIAN og deres meningsfeller promoterer splittende narrativer: Befolkningsutskiftning, muslimer som invasjonsstyrke, en global «dypstat», skeive som et marxistisk våpen mot nasjonal kultur, samt antisemittisme og muslimhat. Deres svart-hvite fiendebilde – jøder som kuppmakere, muslimer som drapslystne morderzombier, politikere som forrædere – er konspiratorisk og farlig. Med ekko av Blut und Boden og Lebensraum bygger de en forestilling om «folkets kamp» under en fører mot en felles fiende. Dette er tanker den liberale skravleklassen vil gi frie tøyler, men det er en oppskrift på katastrofe.

Dette fiendebildet finner vi også i Anders Behring Breiviks manifest, Christchurch-massakren og Philip Manshaus’ moskéangrep. De har felles teori og morderens handlinger er den logiske konsekvensen av ytre høyres teori. SIANs snakk om «remigrasjon» er bare pyntet etnisk rensing, som krever vold og statens voldsmonopol mot norske borgere for å kunne gjennomføres. I ytre høyres verdensbilde, der rase og kultur er under eksistensiell trussel, er alt tillatt – også drap. Da blir andres ytringsfrihet en bagatell. Teori fører til praksis.

Høyreekstremes historie – fra Hitlers Tyskland og den norske Nasjonale Legion på 1920-tallet til Pinochets Chile på 70-tallet, 90-tallets FMI (Arne Myrdal og slaget i Brummundal) og 2000-tallets Boot Boys (Drapet på Benjamin Hermansen) – viser en klar trend, uansett om det er gjenger, grupperinger eller hele stater: Når de får makt, tar de gater og torg, knebler presse og meningsmotstandere, angriper fiendegrupper som jøder, muslimer eller skeive, fengsler annerledestenkende og tenner bokbål. Vold er i ytre høyres DNA.

Derfor må vi sette grenser og det er her jeg vil utfordre det rådende synet i den absolutte ytringsfrihet. Filosofer som Karl Popper advarer mot å tolerere intolerante bevegelser, da de kan ødelegge det tolerante samfunnet. John Stuart Mills skadeprinsipp tillater begrensninger på ytringer som skader samfunnet, og Jürgen Habermas peker på ytringsfrihetens paradoks: Absolutisme kan hindre andres deltakelse. Ingen av dem ønsker omfattende sensur, men de erkjenner ytringsfrihetens grenser.

Norge har signert FNs rasediskrimineringskonvensjon, som krever tiltak mot hatytringer, inkludert forbud. Likevel ignorerer vi den, fanget av absolutte ytringsfrihetsidealer, og får kjeft fra FN. Forskning viser at hatprat eroderer empati og normaliserer ekstremisme – tenk på hvordan «imamsleiking» har gått fra sjokk til hverdagslig. Slike ytringer skader samfunnsdebatten og vi kan ikke la de brøle det ut på torget.

Vi har allerede lover mot injurier. Jeg kan ikke rope fornærmelser mot naboen eller ordføreren på torget uten konsekvenser. Bytt ut «muslim» med «jøde» i SIANs retorikk, og politiet ville reagert umiddelbart. Dette viser at vi allerede aksepterer grenser for ytringer.

Å gi SIAN og ytre høyre frie tøyler er å gi bødlene tauet de vil henge oss med. Absolutt ytringsfrihet kan undergrave den friheten vi vil beskytte. SIAN og deres omland – fra remigrasjonstilhengere til «heil og sæl»-banden – er nyanser av samme problem. Tyskland og Finland har vist at juridiske grenser er mulig for å beskytte ytringsfriheten.

Med henvisning til filosofi, juss, internasjonale forpliktelser og forskning argumenterer jeg for å begrense ytre høyres misbruk av ytringsfriheten. Vi trenger ikke bekymre oss for deres tapte ytringsfrihet – de vil uansett sende både oss og vår ytringsfrihet til helvete, pakket inn i natt og tåke, så snart de får makt.

Av
Anders Evenstuen

LES OGSÅ:

Ukloke trusler fra SIAN skaper unødvendig frykt