
Drammensdistriktet mangler sterke nasjonale politiske profiler
KOMMENTAR: Nye meningsmålinger og partilederdebatter. Spekulasjoner om
statsministerkandidater og regjeringsalternativer vil ingen ende ta.
Det er ikke noen tvil, valgkampen foran Stortingsvalget 8.
september er i full gang. Regjeringsmedlemmer og stortingspolitikere farer land
og strand rundt med sine bud og overbud. Tett fulgt av lojale lokalpolitikere,
gjerne i kledd mer eller mindre kledelige parti-klær, eller andre merkelige
effekter. Intet skal tydeligvis være uprøvd når det gjelder forsøkene på å
kapre stemmer.
Politikk dreier seg om makt og innflytelse og i øyeblikket
er det helt umulig å spå hvilken side i norsk politikk som vil få mest makt -
altså regjeringsmakt, etter 8. september.
Det som imidlertid går an å slå fast som et faktum er
følgende: Det er meget lenge siden drammendistriktet har hatt politikere
i sentrale og innflytelsesrike posisjoner i regjeringer, eller i sentrale
partitillitsverv, som virkelige har snakket om, og fått til synlige resultater
for utviklingen i drammensdistriktet.
Spørsmålet er om velgerne kan vente seg noe annet i de neste
fire årene. Selv om drammendistriktet er representert på toppen av de tre
største partienes lister i Buskerud oser det dessverre ikke akkurat av
fornyelse og nye energi blant kandidatene. Unntaket må være FrPs Jon Helgheim,
selv om han ikke er ny i gamet. Han er kontroversiell så det holder, men evner
i alle fall å skape debatt og engasjement. Dersom det skulle bli en ny
borgerlig regjering er trolig Helgheim den politikeren fra drammensdistriktet som
vil ha størst mulighet til å bli lyttet til i regjeringsapparatet når det
gjelder saker i drammensområdet, dersom han da ønsker å engasjere seg i noe
annet enn flyktninge- og innvandringsspørsmål.
En politiker må både ha evnen til å være synlig, men også ha den nødvendige tyngden innad i sitt eget parti for å få gjennomslag
Selv om Trond Helleland, Høyres toppkandidat, bor i Drammen
har han ikke vist seg som en stor forkjemper for distriktet. Hjertet hans
banker nok fortsatt mest for Hallingdal og Ål. I en situasjon med et borgerlig
flertall vil han trolig få en sentralposisjon fra Høyres side, enten som
statsråd, eller som parlamentarisk leder i Stortinget, som sist. Åtte år som
«Ernas ryddegutt» i Stortinget ga ikke mange resultater for drammensdistriktet. Det er viktig for Erna og Høyre for å få en eventuelt ny borgerlig regjering til å
samarbeide godt, og han er blitt en utpreget rikspolitiker.
Masud Gharahkhani fra Arbeiderpartiet og Drammen ser ut til
å trives meget godt som stortingspresident, selv om han har fått kritikk for å
ta seg vel mye til rette i forhold til regjeringen i enkelte utenrikspolitiske
saker. Han snakker varmt og oppriktig om vernet om menneskerettigheter og
ytringsfrihet, men lite engasjert og synlig i lokale saker for drammensdistriktet. Gharahkhani sliter med troverdigheten i Buskerud og Drammen
etter at han før forrige Stortingsvalg garanterte at en Arbeiderpartiregjering
ville sette i gang arbeidet med Ringeriksbanen i 2022. Vi har alle sett hvordan
det har gått.
Det blir mange blide selfies fra grilling og trening i
Drammensmarka, men dette løser ikke Drammens problemer. Gharahkahni har i
virkeligheten abdisert som politiker fra Drammen og blitt en gallionsfigur for
Stortinget, slik Stortingspresidentvervet egentlig skal være.
Mens de fleste Stortingsrepresentantene slåss for å få
innflytelse og gjennomslag for de sakene som synes viktige for utviklingen i
fylket eller det distriktet/byen de representerer, er det dessverre ofte helt
taust fra Buskeruds og Drammens stortingsrepresentanter, uavhengig av hvilket
parti de kommer fra.
Kan det være slik at kontroversielle lokale saker gjør det
vanskelig å bygge nasjonal relevans, eller er det det faktum at drammensdistriktet
ligger for nært Oslo og Akershus. Noen få enkeltrepresentanter har brutt
igjennom, men Drammen mangler helt vedvarende politisk gjennomslag.
For mange av Buskerud stortingsrepresentanter (også de fra drammensdistriktet) har blitt det vi i Stortingsspråket kaller «backbenchere» -
altså arbeidsomme politikere, som gjør mye av grovarbeidet i de komiteen de
sitter i, uten å stå i rampelyset.
At politisk synlighet ikke er det samme som å få politisk
gjennomslag, er vel Senterpartiets representant fra Buskerud, Per Olaf
Lundteigen, et godt eksempel på. Få har vel vært så synlige som Lundteigen, men
med respekt å melde står det ikke mange politiske seire igjen etter ham, som
har hatt stor betydning for Buskerud eller Eiker/drammensdistriktet.
En politiker må både ha evnen til å være synlig, men også ha
den nødvendige tyngden innad i sitt eget parti for å få gjennomslag. Det blir spennende å se om noen av drammensdistriktets
stortingspolitikere tar, eller får, en slik rolle i de neste fire årene.
Kanskje de selv kan begynne med å stille seg det
enkle spørsmålet: Hva vil de med Drammen og drammensdistriktet?