En byantikvar uten vinger – når vern blir symbolpolitikk

KOMMENTAR: Drammen er i stadig endring. Byen vokser, det bygges i høyden, og nye prosjekter skyter opp i et tempo som gjør det vanskelig å kjenne igjen bybildet fra bare noen år tilbake. Det i seg selv er ikke galt – byer må utvikle seg. Men spørsmålet er hvordan vi utvikler oss, og hvilke verdier som får vike på veien.

De seneste møtene i kommunestyret og formannskapet har vært preget av regulerings- og utbyggingssaker. I det siste kommunestyremøtet ble det blant annet gitt grønt lys for utbyggingen av Grønland 85–87, rett ved Øvre Sund bro, til tross for sterke innvendinger fra byantikvaren. Denne saken føyer seg inn i en lang rekke der byantikvarens råd konsekvent blir oversett.

Jeg kan faktisk ikke huske en eneste større utbyggingssak i Drammen de siste årene der byantikvaren har fått gjennomslag. Det reiser et ubehagelig spørsmål: Hva er poenget med å ha en byantikvar, dersom politikerne aldri tar hensyn til faglige råd?

Stillingen fremstår etter hvert som vingeklippet. Et alibi. En posisjon kommunen kan vise til når den skal fortelle hvor mye den “bryr seg” om kulturarv og identitet , samtidig som de faktiske beslutningene peker i motsatt retning. Kall det gjerne et pyntestykke som politikerne kan vise frem i festtaler.

For å være rettferdig: Det finnes unntak. Blant noe få andre fortjener Herman Ekle Lund (V) honnør for å stå fast i sin støtte til byantikvaren og for å tale bevaringens sak. Det går an å kombinere framtidsrettet byutvikling med respekt for historien. Dessverre er Ekle Lund ofte i mindretall i disse sakene.

Drammen har i mange tiår hatt et anstrengt forhold til sin egen byhistorie. For mye av den gamle bebyggelsen har forsvunnet , ikke bare på grunn av uunngåelige moderniseringer, men også fordi vern sjelden har vært politisk populært. Det koster lite å snakke pent om kulturarv, men det koster å la den stå i veien for økonomiske interesser.

Hvor lenge skal vi fortsette slik? Hvor lenge skal Drammen ha en byantikvar som ingen lytter til? Og hvor lenge skal vi bygge ned historien – stein for stein – mens vi sier at vi tar vare på den?