Færre politikere = Mer ansvar
KOMMENTAR: Det
var på høy tid at kommunestyret i Drammen tok grep og reduserte antallet
representanter fra 57 til 43. Vedtaket fortjener applaus, ikke fordi demokrati
skal bygges ned, men fordi et oppblåst kommunestyre aldri har vært noen garanti
for bedre politikk.
Da
storkommunen Drammen ble etablert, ble det nærmest tatt for gitt at størrelsen
på kommunen krevde hele 57 representanter. Fasiten etter snart to perioder er
vanskelig å tolke som noen suksesshistorie. Tilliten til politikere er ikke
styrket. Effektiviteten er ikke åpenbart bedre. Det eneste som har vokst, er
antallet politikere rundt bordet.
Det
er en gammeldags forestilling at geografisk adresse automatisk gjør noen til
gode kommunepolitikere. Som om Drammen blir bedre styrt bare fordi man sørger
for å fylle opp kommunestyret med representanter fra Mjøndalen, Svelvik og
gamle Drammen i matematisk balanse. Velges man inn i kommunestyret, er oppgaven
å tenke helhet, ikke å sitte som lokal ombudsmann for eget postnummer.
Når partier som sliter med oppslutning advarer mot færre plasser, handler det naturligvis også om frykten for å miste egen innflytelse
Argumentet
fra småpartiene om at demokratiet svekkes med færre representanter, lukter
først og fremst egeninteresse. Når partier som sliter med oppslutning advarer
mot færre plasser, handler det naturligvis også om frykten for å miste egen
innflytelse. Det er forståelig, men ikke nødvendigvis et tungtveiende argument.
Kvantitet
har aldri vært det samme som kvalitet. Tvert imot kan et mindre kommunestyre
skjerpe kravene til dem som faktisk slipper gjennom nåløyet. Partiene må i
større grad prioritere kompetanse, gjennomføringsevne og politisk forståelse –
ikke bare geografi og intern partibalanse.
Ja,
arbeidsbelastningen kan bli større, særlig i små grupper. Men politikk er et
ansvar, ikke et sysselsettingstiltak. Innbyggerne har krav på et kommunestyre
som fungerer effektivt, tar helhetlige beslutninger og leverer resultater, ikke
et størst mulig politisk apparat.
Advarslene
om økt avstand mellom politikere og folk må likevel tas på alvor. Men ansvaret
for å motvirke dette ligger ikke i antallet stoler i kommunestyresalen. Det
ligger hos partiene selv. Klarer de å rekruttere dyktige, synlige og troverdige
kandidater, vil nærheten til innbyggerne bestå, inn kanskje til og med styrkes.
Kanskje
kan dette vedtaket bli starten på noe sunt: Færre politikere, men tydeligere
ansvar. Det ville vært et demokratisk fremskritt, ikke et tilbakeskritt.