_mobil.png)
 16_9_nett_3.png)
Haaland, Klaveness, og ordene som stadig færre tror på
Publisert
Sist oppdatert
KOMMENTAR: Mandag kveld opplevde Norge en folkefest vi sjelden har sett maken til. Over hundre tusen personer fylte Slottsplassen og gatene i Oslo for å hylle et fotball-landslag som har gitt oss noe vi har savnet lenge: Glede, stolthet og et fellesskap som på tvers av politiske skillelinjer, alder og bakgrunn samlet en hel nasjon.
Midt i jubelen var det likevel ett spørsmål som mange stilte: Hvor var Erling Braut Haaland?
Han har sikkert sine grunner. Dem kjenner vi ikke fullt ut, og de kan være gode nok. Derfor er dette heller ingen kommentar om å dømme Erling Braut Haaland. Han skylder ingen å være tilgjengelig hele tiden, og ingen av oss kjenner belastningen som følger med å være en av verdens største fotballspillere.
Men samtidig må både Haaland og kretsen rundt ham tåle at fraværet vekker undring. Når et helt land samles til en historisk feiring av en prestasjon de selv har vært med på å skape, er det naturlig at folk spør hvorfor den største profilen ikke deltar.
For oss i Drammen var det samtidig en ekstra grunn til stolthet. Martin Ødegaard ledet laget på banen gjennom mesterskapet. Under folkefesten gjorde han det samme. Han delte øyeblikket med publikum, tok rollen som kaptein også utenfor banen og viste at lederskap handler om mer enn prestasjoner i nitti minutter.
Reaksjonene på Haalands fravær kommer til å legge seg. Men det som får meg til å stoppe opp, er måten saken blir kommentert på fra alle de ansvarlige. Mens jeg sitter å fundere på dette hører jeg blant andre fotballpresident Lies Klaveness si at hun «forstår at folk er skuffet», og at hun «beklager» det.
Da slo det meg hvor ofte vi hører akkurat disse ordene. «Jeg forstår at folk reagerer.»
«Jeg beklager at mange opplever dette slik.» «Jeg har forståelse for frustrasjonen.» Politikere bruker dem. Toppledere bruker dem. Kommunedirektører bruker dem. Næringslivsledere bruker dem. Kommunikasjonsrådgivere anbefaler dem. Og nå også idrettsledere.
Derfor tror jeg stadig flere mennesker gjennomskuer disse formuleringene. De er blitt en del av et standardisert lederspråk der hensikten ofte synes å være å dempe kritikken uten å gi et klart svar
Formuleringene høres empatiske ut. Men stadig oftere oppleves de som tomme. For hva er det egentlig man sier? Hva er det man forstår, og hva er det man beklager?
Ofte sier den ansvarlige leder ingenting om selve saken. I stedet kommenterer vedkommende publikums reaksjon, ikke beslutningen som utløste reaksjonen. Man viser forståelse uten å fortelle hva man selv mener. Det er en elegant måte å unngå å ta stilling på.
Hvis Lise Klaveness mener at Erling Braut Haaland gjorde det riktige ved å utebli, burde hun si det. Og forklare hvorfor det var riktig. Hvis hun mener det var uheldig at han ikke deltok, burde hun si det.
Begge standpunktene kan forsvares. Begge ville gitt offentligheten et tydelig svar. Men formuleringen «jeg forstår at folk er skuffet» forteller oss ingenting om hva fotballpresidenten faktisk mener.
Det samme ser vi nesten hver eneste uke. En statsråd «forstår frustrasjonen». En kommunedirektør «beklager reaksjonene». En konsernsjef «har forståelse for at mange er skuffet».
Da melder det seg et enkelt spørsmål: Hvis dere virkelig forsto at dette ville skape slike reaksjoner, hvorfor gjorde dere ikke noe før situasjonen oppsto? Å forstå handler ikke bare om å registrere folks følelser i etterkant. Å forstå er også å se konsekvensene på forhånd.
Og å beklage er mer enn å uttale ordet. Det handler om å ta ansvar når noe faktisk har gått galt. Derfor tror jeg stadig flere mennesker gjennomskuer disse formuleringene. De er blitt en del av et standardisert lederspråk der hensikten ofte synes å være å dempe kritikken uten å gi et klart svar.
Det paradoksale er at denne typen kommunikasjon trolig oppnår det motsatte av det som er hensikten. Tillit bygges ikke av perfekte formuleringer. Tillit bygges av tydelighet.
Folk forventer ikke at ledere alltid tar riktige beslutninger. Men de forventer at ledere står for beslutningene sine.
Noen ganger er det nok å si: «Dette mener jeg var riktig, og derfor gjorde vi det.» Andre ganger er det enda viktigere å si: «Dette var en feil. Vi burde gjort noe annet.» Begge deler skaper større respekt enn den kanskje mest utslitte formuleringen i moderne lederskap:
«Jeg forstår at folk er skuffet.» For det ikke bare Haaland-saken folk reagerer på. Det er språket til dem som leder, som i mange tilfeller er problemet. Og nettopp derfor betyr det noe hva de faktisk sier.
