Hvorfor holder det ikke å være best i løypa? Kristine Stavås Skistad leverer, uansett kritikk

KOMMENTAR: Noen i norsk langrenn har tydeligvis glemt hva sporten handler om. Kristine Stavås Skistad får kritikk for å «ikke by mer på seg selv» – som om sprintseiere, medaljer og treningsinnsats ikke er nok. Hun skal visstnok smile mer, være med på flere markedsdager og delta i flere mediesirkus. I dag svarte hun på kritikken på den mest elegante måten som finnes: hun stilte i sporet, og knuste konkurrentene i sprinten på Beitostølen så overlegent at det nesten føltes som et ironisk pek mot alle som tviler på hennes «synlighet». For mens noen diskuterer hvor ofte hun vises frem, viser Stavås Skistad hva som virkelig teller. Hun går raskere enn alle andre, og lar resultatene tale for seg selv.

Jeg trodde, i min naive enfoldighet, at det viktigste for en langrennsløper var å vinne skirenn. Å levere når det gjelder. Å være best. Men slik er det tydeligvis ikke for kritikerne av Stavås Skistad. For dem handler toppidrett ikke lenger bare om prestasjoner. Nå skal man også stille opp i alle slags mer eller mindre tullete sammenhenger, smile på alt, delta i alt og vise seg fram hele tiden. At Stavås Skistad faktisk møter på alle obligatoriske arrangementer som følger med landslaget – markedsdager, sponsoroppdrag og alt som hører med, er ikke godt nok. Nei, mantraet nå ser ut til å være: Du må by mer på deg selv.

Men hvorfor, egentlig?

Har vi ikke nok av såkalte kjendiser som står i kø for å være med på realityprogrammer, posere på rød løper og åpne stadig mer av privatlivet sitt? Skal toppidrettsutøvere virkelig inn i denne underholdningsmølla også? Jeg tror folk flest er grundig lei. Det de vil se, er skiløpere som går fort, ikke skiløpere som konkurrerer om å være mest mulig synlige utenfor løypa.

Og så til myten om at Stavås Skistad «gjemmer seg bort» på Konnerud. Den tåler knapt et minimum av faktasjekk. Hun trener i full offentlighet. Hun byr på seg selv overfor den store flokken av barn og ungdom som møter til trening hver eneste dag. Og hun er synlig og til stede for de frivillige som gjør breddeklubben mulig. At dette likevel kan tolkes som om hun lever et mystisk og tilbaketrukket liv, går over min forstand.

Konnerud har for øyeblikket et av Norges sterkeste skimiljøer og trolig den største rekrutteringen blant unge skiløpere i landet. Det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av kulturen som er bygget opp av hele teamet rundt, der trener Lage Sofienlund selvfølgelig også er en meget viktig brikke. Det burde være opplagt at det miljøet hun er en del av, er en ressurs, ikke et problem.

Så når noen klager over at hun ikke deltar nok i det sosiale med landslagsjentene, er det fristende å snu spørsmålet: Hvis de virkelig savner Kristine Stavås Skistad så mye, hvorfor legger de ikke noen av samlingene sine til Konnerud? Hvorfor skal det alltid være hun som skal komme til dem, og aldri motsatt? Kanskje er det på tide at også landslaget viser vilje til å lære av henne og resten av miljøet på Konnerud, og ikke bare kreve mer av henne.

Vi har altså kommet dit i norsk idrett at det ikke lenger holder å være best. Nå må du i tillegg «by på deg selv», et uttrykk som ofte betyr å gi bort mer privatliv enn noen har bedt om. Det er visst bedre butikk. Bakom all kritikken spøker pengegaloppen, men det betyr ikke nødvendigvis at det er gjør idretten bedre og mer attraktiv for folk flest.

Derfor mener jeg det er prisverdig at Kristine Stavås Skistad ønsker å bevare noe av seg selv. At hun foretrekker å vise hvem hun er i langrennsløypa, ikke på rød løper. At hun heller vil inspirere unge skiløpere på Konnerud enn å være med på kjendissprell skiledere, markedsfolk og medier ønsker å presse henne inni.

Likevel har to små hjertesukk på tampen: Når Stavås Skistad først stiller opp for mediene, har hun fortsatt litt å gå på. Ikke i betydningen at hun skal selge ut privatlivet sitt eller spille rollen som underholdningsfigur, men i betydningen at hun i dag er en av verdens beste sprintere. Hun kan eie den plassen hun har fortjent, også foran kamera.

Men la meg være krystallklar: Hun skylder ingen å bli kjendis utenom løypa. Det hun skylder sporten, er det hun allerede leverer. Toppidrett på aller høyeste nivå. Og det burde holde. Det burde faktisk være nok. Det andre hjertesukket gjelder journalister og kommentatorer, særlig i riksmediene:

Det heter ikke i Konnerud, men på Konnerud.