Hvorfor skremsels­retorikk dominerer valgkampene

KOMMENTAR: Norske valgkamper preges ofte av skremsler fra begge sider. Slik er det til de grader i år også.

Ap og venstresiden advarer mot FrP og Listhaug, mens høyresiden advarer mot Rødt og MDG i vippeposisjon. Begge sider maler et bilde av katastrofe dersom motstanderen får makten. Men i realiteten er forskjellene ofte moderate, og fryktretorikken overdriver risikoen. Valgkampen kunne hatt godt av mer fokus på konkrete løsninger og mindre på frykt. Velgerne fortjener faktabasert debatt, ikke bare skremsler.

I Norge er det ofte små politiske forskjeller mellom blokkene, noe som gjør at partiene søker å mobilisere velgere ved å fremheve potensielle negative konsekvenser av at motstanderen får makten.

I forkant av årets stortingsvalg advarer Høyre mot en regjering med Rødt og MDG i vippeposisjon, og hevdet at dette ville føre til høyere skatter og svekket næringsliv. På den andre siden advarer Arbeiderpartiet mot en regjering med FrP og Listhaug, og hevder at dette vil føre til økte forskjeller og en svekket velferdsstat. Begge sider maler et bilde av katastrofe for å mobilisere sine velgere.

Dette setter selvfølgelig mediene fokus på. Både nyhetsmedier og sosiale medier tenderer i stor grad til å fremheve konflikter og dramatiske påstander, da dette tiltrekker oppmerksomhet og engasjement.

Et annet eksempel fra årets valgkamp er at Høyre og FrP har ulike standpunkter om «norgesprisen» for strøm, og at dette kunne føre til økte strømpriser for mange husholdninger. Dette blir av begge sider brukt for å fremheve risikoen ved å stemme på motstanderen.

Psykologiske mekanismer påvirker velgerne. Mennesker reagerer sterkere på potensielle tap enn på gevinster, noe som gjør at advarsler om negative konsekvenser kan ha større effekt enn positive budskap. Dette kalles «tapsovervekt».

I denne valgkampen er et eksempel på dette at både Høyre og Arbeiderpartiet advarer mot hverandre om potensielle tap for velgerne, enten det er i form av høyere skatter, svekket velferd eller økte strømpriser. Dette skaper en følelse av usikkerhet og frykt blant velgerne.

De siste årene har det vært en økning i politisk polarisering, både i Norge og internasjonalt. Dette har ført til at partiene føler behov for å fremheve forskjellene mellom seg for å mobilisere sine velgere.

Eksemplet som det er lett å referere til under årets valgkamp er «oss» mot «dem», med Høyre og FrP på den ene siden og Arbeiderpartiet, SV og Rødt på den andre. Dette bidrar til å forsterke inntrykket av at valget er en kamp mellom to fundamentalt forskjellige visjoner for landet.

Hva kan så konsekvensene av skremselsretorikken bli? Lavere tillit til politikere. Når velgerne kontinuerlig blir utsatt for advarsler og skremsler, kan det føre til lavere tillit til politikerne og deres evne til å levere på sine løfter. Skremselsretorikk kan også bidra til økt polarisering, da velgerne ser på motstanderen som en trussel snarere enn en politisk motpart.

Når valgkampen domineres av frykt og advarsler, blir det mindre plass til en konstruktiv debatt om løsninger på samfunnets utfordringer.

Til tross for de dramatiske advarslene fra begge sider, er de politiske forskjellene mellom blokkene her i landet ofte mindre enn det som fremstilles i valgkampen. Mange av de politiske tiltakene og løsningene som foreslås, har likhetstrekk, og det er ofte i detaljene at forskjellene ligger. Dette kan føre til at velgerne føler seg usikre på hva de egentlig stemmer for, og om de virkelig står overfor de katastrofene som blir beskrevet.

For å fremme en mer konstruktiv og informert valgkamp burde det, etter min mening, være viktigere for partiene å fremheve konkrete løsninger på samfunnets utfordringer, enn hva som kan gå galt. Dette kan igjen skape flere åpne og respektfulle dialoger og prosesser mellom partiene og velgerne.

I en meget utrygg verden og i et Norge der også polariseringen er i ferd med å øke, trenger vi politiske ledere og partier som ønsker å arbeide for å bygge tillit til politiske institusjoner, partier og prosesser, slik at velgerne føler at deres stemmer virkelig betyr noe.