Når statistikken skaper stigma – fortellingen om Fjell

MENINGER: Fjell i Drammen omtales ofte som et «belastet område», preget av kriminalitet og innvandrere som «sliter ned systemet». Men hva skjer når tall og rapporter får definere virkeligheten uten at noen stiller spørsmål ved hvordan den er produsert? Som fagperson og observatør kjenner jeg ubehaget ved å se hvordan statistikk kan bli et redskap for stigmatisering.

Fjell i Drammen har i mange år hatt et negativt omdømme. Bydelen beskrives gjerne som et farlig sted – et symbol på sosial ulikhet og mislykket integrering. Denne fortellingen gjentas og forsterkes, ikke bare i mediene, men også i forskning og offentlige rapporter.

At folk utenfor bydelen tror på dette bildet, er forståelig. Det problematiske er at fortellingen stadig bekreftes gjennom tall og kartlegginger som sjelden blir gjenstand for kritiske spørsmål. Når statistikken tolkes som objektiv sannhet, og fagfolk – både journalister og akademikere – presenterer analyser uten å problematisere metodene bak, oppstår en selvforsterkende virkelighet. Dermed blir stigmaet en del av strukturen.

Det er et paradoks at kunnskapsproduksjonen som skal bidra til sosial forståelse, ofte får motsatt effekt. Statistikken er aldri nøytral. Den er et resultat av valg: hva som måles, hvem som måles og hvordan funnene tolkes. Når disse valgene ikke synliggjøres, risikerer man å sementere stereotype forestillinger om bydeler som Fjell – og om menneskene som bor der.

Et mer kritisk blikk ville avdekket at Fjell preges av strukturelle forhold snarere enn individuelle mangler. Bydelen har en langt høyere andel kommunale boliger enn for eksempel Konnerud. Mange av disse leies ut til sosialhjelpsmottakere, mens en betydelig andel uføretrygdede og pensjonister som ikke har økonomisk mulighet til å kjøpe bolig i andre bydeler, eier sin egen bolig på Fjell. Denne boligpolitiske konsentrasjonen bidrar til sosiale forskjeller som senere tolkes som «problemer». Samtidig er Fjell et sted der mange unge familier får muligheten til å kjøpe sin første bolig, men som raskt flytter videre når økonomien tillater det.

Stigmaet rundt Fjell handler derfor ikke primært om kriminalitet eller kultur, men om boligpolitikk, økonomisk ulikhet og samfunnets behov for å kategorisere mennesker. Hvem får definere hva som er et «problemområde» – og på hvilket grunnlag?

Politikere burde rette oppmerksomheten mot de strukturelle mekanismene som former bydelen, fremfor å rette blikket mot menneskene som bor der. Akademikere må på sin side reflektere over hvordan forskning og språkbruk kan bidra til å opprettholde skjevheter i samfunnsforståelsen.

Som fagperson med bakgrunn fra akademia og mange års erfaring fra psykiatrien, ser jeg hvordan stigmatisering virker på individnivå. Når en bydel som Fjell reduseres til tall og overskrifter, påvirker det menneskers selvbilde og følelsen av tilhørighet.

Fjell er mer enn tallene viser. Det er et nabolag med ressurser, fellesskap og menneskelige historier som sjelden når offentligheten. Før forskere, journalister og politikere anerkjenner dette, vil stigmaet bestå – ikke fordi virkeligheten på Fjell er slik statistikken sier, men fordi ingen stiller spørsmål ved hvordan virkeligheten blir til.

Jeg utfordrer akademikere til å engasjere seg – til å møte virkeligheten på Fjell med egne øyne, slik at forslagene deres bygger på innsikt, ikke antakelser.

Av
Garmian Yarhussaini