Når virkeligheten utfordrer verdi­politikken

KOMMENTAR: Debatten om abort etter voldtekt har igjen satt sinnene i kok, etter at KrFU-leder Ingrid Olina Hovland i et intervju uttrykte støtte til et forbud mot abort også i slike tilfeller. Uttalelsen har vekket sterke reaksjoner, ikke bare fordi standpunktet bryter med norsk lov og flertallet i befolkningen, men fordi det berører et av samfunnets mest smertefulle temaer: Voldtekt, traume, fostrets rett til liv og kvinners retten til å bestemme over egen kropp.

Midt i dette kom et meget sterkt, modig og personlig innlegg fra Venstres lokalpolitiker Camilla Ulsund i Drammen. Innlegget, som først er postet på Ulsunds egen facebookside, har titlen «Jeg er selv et resultat av overgrep». Hun forteller åpent om sin bakgrunn, ikke for å få sympati, men for å minne oss om hva slike forslag faktisk betyr i virkelige menneskers liv. Hennes stemme gir debatten en menneskelig forankring som ellers lett kan bli abstrakt og ideologisk.

Uansett hvor velment Hovlands utspill måtte være, fremstår det som virkelighetsfjernt og ekstremt ufølsomt. Å mene at en voldtektsutsatt kvinne skal tvinges til å fullføre et svangerskap etter et overgrep er, etter min mening ikke, et verdipolitisk standpunkt. Det er et syn som griper direkte inn i et menneskes traume.

Jeg undervurderer ikke fosterets verdi eller retten til liv. Livet har en egenverdi som fortjener respekt. Men i møte med et menneske som selv er blitt fratatt kontrollen over egen kropp gjennom vold, må samfunnets første ansvar være å verne den som allerede lever, den som bærer såret. Å forsvare livet kan ikke bety å påføre et annet menneske et nytt overgrep.

En konkret konsekvens av KrFU-leder Hovlands syn er at en voldtektsutsatt kvinne ikke bare må bære fram barnet mot sin vilje. Hun, og barnet, må også forholde seg til overgriperens juridiske rettigheter i forhold til barnet i opptil 18 år. Ideologi blir tvang, og tro kan forvandles til nye overgrep med politisk ryggdekning.

Like påfallende som utspillet er moderpartiet KrFs håndtering. Partileder Dag Inge Ulstein har så langt valgt å tie, og overlatt til nestlederne å kommentere saken. Dette gir et uheldig inntrykk av en partiledelse som forsøker å balansere mellom verdiprofil og politisk risiko, og ender med å skape stor tvil om hvilke retning KrF nå går i under Dag Inge Ulsteins ledelse.

Selv om Hovlands uttalelse er hennes personlige standpunkt, utfordrer den partiets troverdighet i verdispørsmål. KrF har alltid sagt at det vil «verne om livet», men da må det også verne om livene til dem som utsettes for vold og overgrep. Stillhet er ikke nøytralitet. Det er unnvikelse.

Hovlands synspunkt kommer ikke i et vakuum. I flere vestlige land har ytterliggående konservative miljøer gradvis innsnevret kvinners rettigheter under dekke av moral og verdier. Først forsvinner unntakene – deretter retten selv.

Norge er langt unna den virkeligheten, men vi er ikke immune. Hver gang et slikt forslag blir stående uimotsagt, flyttes grensene litt. Ikke med ett vedtak, men med stilltiende aksept.

Camilla Ulsunds innlegg minner oss om at politikk ikke bare er prinsipper, men liv. Når noen, som selv er et resultat av et overgrep, ber oss se konsekvensene av ordene vi bruker, bør vi lytte. Menneskeverd handler ikke bare om å beskytte liv – men om å beskytte mennesker mot nye overgrep, også de som begås i politikkens navn.

KrFU-lederen står fritt til å mene hva hun vil. Men når slike standpunkter løftes inn i offentligheten, må de også tåle skarpt lys. Og når partilederen tier, er det opp til oss andre å si fra: Retten til å bestemme over egen kropp er ikke et trosanliggende. Det er et spørsmål om frihet, rettssikkerhet og menneskeverd.

Camilla Ulsunds stemme bør ikke bli et fotnote i denne debatten. Den bør være startpunktet for en ny, og mer virkelighetsnær, samtale om hva verdipolitikk faktisk handler om.