Ulik målestokk for ytter­fløyene i norsk politikk

MENINGER: Den valgkampen vi nå er inne i sluttspurten av er blitt et statsministervalg mer enn noe annet, og da er det noe som forundrer meg.

Når Høyre, Venstre og KrF snuser på et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet, blir de møtt med harde spørsmål om ytterliggående standpunkter, uansvarlig økonomisk politikk og grensene for det liberale demokratiet.

Når Arbeiderpartiet på sin side risikerer å måtte lene seg på Rødt, et parti som fremdeles har «revolusjon» i sitt program, som vil stoppe norsk oljevirksomhet og innføre totalboikott av Israel, møtes det med langt mildere kritikk. Hvorfor er det slik at den ene ytterfløyen blir betraktet som en trussel mot ansvarlig politikk, mens den andre behandles som en legitim del av det parlamentariske spillet. Arbeiderpartiets eventuelle samarbeid med Rødt blir til og med av noen omtalt som «pragmatisk parlamentarisme».

Trolig ligger denne forskjellsbehandlingen delvis i historien. FrP har alltid vært definert som en protestbevegelse mot det etablerte, ofte med skarpe utspill om innvandring og skatter. Rødt derimot, springer ut av en venstreradikal tradisjon som har hatt nærhet til akademia, fagbevegelsen og deler av kulturlivet. Det har gitt ulik symbolsk status. FrP blir sett på som utfordreren utenfra, Rødt som en mer «systemintern» kritiker – til tross for at deres politikk på enkelte områder utfordrer helt grunnleggende rammer for det norske demokratiet, norsk økonomi og norsk utenrikspolitikk.

Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre har i denne valgkampen tonet ned spørsmålet om avhengighet av Rødt, og lykkes godt. Jonas har så langt sluppet unna fordi den borgerlige siden har vært altoppslukende opptatt av den ørkesløse statsministerkandidatdebatten.

Et annet element er mediene. Norske journalister stemmer i hovedsak til venstre, og svært få på FrP. Det betyr ikke at mediene bevisst beskytter Rødt, men at grunnleggende verdier og blikk på hva som er «farlig» eller «akseptabelt» påvirkes. Ingen er nøytrale, heller ikke vi journalister. Alle har med seg et sett med verdier, holdninger og meninger ut i livet. Dermed kan det spekuleres i om FrP får hardere kritiske spørsmål om sin legitimitet enn det Rødt møter, selv om begge står på ytterfløyene.

Samtidig er det en forskjell i hvordan partiene selv har valgt å fremstå. FrP har dyrket rollen som «anti-establishment», og tatt konfrontasjoner som gir grobunn for kritikk. Rødt har i nyere tid tonet ned retorikken og presentert seg som en «vaktbikkje for rettferdighet». Men bak fasaden ligger fortsatt et partiprogram som radikalt bryter med det norske demokratiet, Norges økonomiske modell og sikkerhetspolitiske orientering.

Det er legitimt å diskutere hvordan sentrum-høyrepartier forholder seg til FrP. Men det er like legitimt å stille Arbeiderpartiet til ansvar for sin eventuelle avhengighet av Rødt. Hvis ytterfløyer skal bedømmes med samme målestokk, må vi anerkjenne at både FrP og Rødt representerer radikale posisjoner som utfordrer det politiske sentrum – bare på ulike måter.

LES OGSÅ:

Høyre i selvskading