Våpen eller velferd: Når tallene spiser skoler og politikerne danser en merkelig vals

MENINGER: Drømmer om varme hender – møter kalde kalkulatorer. Vi ønsker oss fred og trygghet – for barna, for familien, for de eldre. Hver morgen i Drammen står vi opp med et håp om at barn skal vokse opp i gode barnehager og barnevennlige skoler, at vi skal finne varme på eldresenteret, og at helsehjelp skal være nært og tilgjengelig. Men det er dessverre ikke folkets behov som leder an i dansen. 

Fra høyre til venstre er takten på Stortinget lik: Militærbudsjettet trommes frem og politikerne fra alle partier klapper og danser taktfast rundt stadig større summer. Argumentene flyr fra munn til munn fra fløy til fløy: Trusselen fra Russland, frykt for krig, krav om opprustning. Militærbudsjettet i Norge er allerede blant de høyeste i Europa, men mye vil ha mer. Samtidig får skolene mindre, helsetjenestene presses, og barn og eldre må klare seg med stadig mindre. Ingen stiller de vanskelige spørsmålene om hvor vi er på vei. Ingen snakker om de grunnleggende menneskelige behovene for trygghet, glede og omsorg i hverdagen.

Vi ser på oss selv som de gode i verden – at vi står for demokrati og menneskerettigheter. Men hvorfor trenger verdiene våre så massiv støtte fra våpenmakt? Er ikke styrken vår nettopp evnen til å stå for det gode uten å true andre med bomber? Er et våpen i hånden et tegn på styrke, eller er det egentlig et tegn på frykt og svakhet? Er verdiene våre så skjøre at de må sikres med bomber? Norge har deltatt i en lang rekke kriger og okkupasjoner siden 1991, uten å selv være under angrep. Resultatene for de involverte landene har vært katastrofale – også der vår deltagelse var begrunnet i "hjelp". Hva skjedde egentlig, hvor godt gikk det?

I mediebildet skapes enkle fiendebilder. Daglige overskrifter i nasjonale aviser: «Putin spiser barn», «Russland kollapser neste uke», «Putin dreper sin egen datter». Hver dag mates vi, også i Drammen, med karikaturer så grove at bare overskriften er nok for å ta standpunkt. Fienden blir et monster, ikke et menneske eller en nasjon med historie og folk. Slik får frykten fotfeste. Dette er ikke bare nyheter; det er regisserte skremsler for at vi skal godta at stadig mer av vårt fellesskap brukes på krig. Russlands folkerettsstridige invasjon i Ukraina fortjener vår fordømmelse. Samtidig må vi være ærlige om at USA og NATO har flyttet egne maktinteresser nærmere og nærmere russiske grenser, og etablert seg militært langs dem. Også i Norge, med 12 amerikanske baser og militære øvelser tett opp mot Russlands grense. USA ville aldri akseptert at noe slikt utviklet seg langs deres egne grenser. Vi må kunne se og snakke om alle lands sikkerhets behov, forstå hele bildet og gå inn for samarbeid og fredelige løsninger på problemer. Er ikke det bare normal internasjonal folkeskikk?

En gang var Norge kjent som en fredsnasjon. Nå er vi blitt en del av verdens våpenmarked, en i mengden av land der «våpen er veien til fred» er blitt et mantra. NATO og alliansen med USA og derved støtte til Israels oppførsel i Palestina, fører oss stadig lenger bort fra den rollen. Vi bruker mer på militæret enn noen gang – og all politikk peker i én retning: Enda mer. Penger er ikke ubegrenset, de må tas fra et sted.

Bak fasaden av militær opprustning, ligger profittinteresser og kampen om overherredømme. Våpenindustrien tjener – folket taper. Medregnet alle skatter og avgifter, betaler den vanlige nordmann allerede mellom 60 og 80 prosent av inntekten sin til fellesskapet. Hver ekstra krone til opprustning må tas fra et sted, de vil bli tatt fra din hverdag; enda dyrere mat, enda dyrere strøm, enda dyrere alt.

Er det våpen vi vil la barna våre vokse opp med? Er det frykt for «de andre» som skal prege skoledagen? Skal vi godta at eliten blir rikere og rikere på grunn av opprusting og krig. Mens vi folket blir fattigere og fattigere? Drammen og Norge har fortjent bedre. Vi har tradisjon for helhjertet fellesskap, fredsskapende arbeid og velferd for alle. Vi må tørre å snakke om alternativer. Vi må stille spørsmålet til politikerne før de går videre i sin merkelige krigsvals rundt tallene. Kan vi bygge trygghet med våpen – eller må vi gjenfinne troen på fred? Du har et valg – for barna, barnebarn, familier, de eldre, for Drammen. Skal vi heve stemmen, og ta tilbake rollen som fredsnasjon? Fordi trygghet og velferd ikke skapes av krigsmateriell, men av nærhet, ansvar og fellesskap. Velg fred. Penger til velferd, ikke krig. Stem Fred og Rettferdighet (FOR).

Av
Elin Osjord
Fylkesleder i Buskerud for Fred og Rettferdighet (FOR)