Vil fjerne samordningsfella

MENINGER: Tross alle løfter og logikk endte tusenvis av offentlig ansatte opp med å miste hele eller deler av den oppsparte pensjonen sin, fordi de jobbet etter de fylte 67 år. Noen kaller det en felle. Jeg kaller det et ran. Torsdag stemmer Stortinget over om pensjonsranet skal fortsette.

Saken er så utrolig at de færreste tror meg når jeg forteller dem det. At Pensjonsreformen fra 2011, som skulle oppmuntre flere til å stå lenger i jobb, straffer folk som gjør nettopp det. At de som jobbet til de var 70 år, mistet halve den oppsparte pensjonen, og de som sto i jobb til de fylte 72 år mistet alt. At tidligere sykepleiere, gravemaskinførere og jurister – alle mulige yrkesgrupper forenes av en ulykke byråkratene har døpt noe så kjedelig og uforklarlig som «samordningsfella».

Det er en veldig anonym og byråkratisk beskrivelse av det som egentlig er et ran av rundt 30.000 offentlig ansatte. Mange av dem lever i dag i fattigdom. De er i 60-, 70- og 80-årene - og har mistet opp mot 9000 kroner i måneden. Nå sitter de igjen med mindre enn en minstepensjonist. Mange skammer seg over å være fattige i verdens rikeste land. Dette var ikke bare penger, det var verdigheten deres. Det var midlene de skulle brukt til mat, varme og gaver til barnebarn. Det gjør vondt å høre historiene deres.

Min sambygding Helge Haavik fra Vikersund er en av de uheldige. Han betalte trofast inn til pensjonen gjennom 20 år i det offentlige. Han har fortalt sin historie i media. Samvittighetsfullt sjekket han pensjonskalkulatoren på KLPs nettside, både før og etter han fylte 67 år. Alt så bra ut. Han var sterk, ble i jobb og hjalp til med å holde hjulene i samfunnet i gang til han rundet 72 år. Først da kom sjokket: Null i pensjon fra KLP.

Haavik kunne knapt tro det. Pensjonen hans var «samordnet bort» i en felle fra Pensjonsreformen av 2011. Fremskrittspartiet var det eneste partiet som stemte imot.

Her mister jeg som regel mange, når jeg forteller historien. Det som har skjedd, strider mot all logikk og rettferdighetssans. Folk nekter å tro at det kan stemme. Verst er det å høre at Jens Stoltenberg var arkitekten.

«Jens ville aldri gjort noe sånt», får jeg høre. Men det gjorde han. Og Arbeiderpartiet. De sørget også for at stortingsrepresentanter, statsråder og politiske stillinger i kommunen var unntatt. Igjen: Bare Fremskrittspartiet stemte imot.

Det kunne vært en feil. Men vi har gitt Arbeiderpartiet flere muligheter til å rette opp. De stemmer alltid for å beholde samordningsfella. Det har de også sagt de vil denne gangen. Det samme gjør Høyre.

Samtidig angriper Arbeiderpartiet oss fordi vi mener at AFP, som ble lansert som en sliterordning, er på ville veier. I dag omfatter den kommunedirektører og andre som lever livet med ergonomisk tilpassede kontorstoler og treningsfri i jobbdagen. Det har Arbeiderpartiet råd til. Men å gi Haavik og de andre sin rettmessige pensjon, det nekter de.

Ironisk nok er det ikke sikkert det vil koste samfunnet mer å fjerne samordningsfella enn å beholde den. Den gjelder bare dem som ble født mellom 1944 og 1962. Det betyr at de yngste knapt har rukket å fylle 63 år, og kan ha mange år igjen i arbeidslivet – om de tør.

Torsdag 5. juni får vi fasiten. Vil Stortinget fjerne samordningsfella eller ikke?

Jeg mener dette ikke er en vanlig sak. Det er et verdivalg, som viser hvem vi er – og hva slags samfunn vi vil være. Det kalles rettferdighet. Det kalles verdighet. Det hegner Fremskrittspartiet om.

Av
Morten Wold (FrP)
Stortingsrepresentant