
Slik kjører du til «hytta» i Spania – langt, men trivelig
Med raskt stigende flypriser – og behov for å frakte en TV til leiligheten i Spania – valgte vi landeveien som transportåre. Med et godt veinett og to til å bytte på kjøringen, er dette uproblematisk.
BIL OG MOTOR: Men noen forutsetninger gjør turen mest mulig optimal:
- Ha god tid
- Gjør det til en tur
- Unngå de mest trafikkerte motorveiene (les:
Autobahn i Tyskland)
Etter flere utsettelser meldte det seg en
anledning til en 2-manns ekspedisjon til «hytta» i Spania, nærmere bestemt
Villamartin-området i Orihuela Costa på sørsiden av turistparadiset Torrevieja.
Ærendet var – som nevnt - først og fremst å frakte en TV ned – og dessuten ta
med hjem en kaffemaskin. Begge deler lite egnet for flyreiser...
Flyreiser, ja. Det funker selvsagt, om tiden er
knapt tilmålt for ferieoppholdet. Det er lett å forstå at den som har to uker å
gå på, helst ikke vil bruke fire-fem døgn bare på reisen frem og tilbake. Men
der – i effektiv transport – ligger i min bok den eneste virkelige fordelen ved
å benytte fly. Hva er hyggelig eller attraktivt med sprengfulle flyplasser,
treg sikkerhetssjekk og køer i alle retninger? Eller fulle fly med minimal
plass til hver enkelt?
Utsikten er flott, da – om det er skyfritt...

Hvorfor kjøre?
Å velge bilen som transportmiddel har plusser
på omtrent alt som er minuser ved å fly. Ingen folkemengde å dyttes omkring i,
hverken ved avgang eller ankomst. Man kjører ombord i Oslo-Kiel eller
Oslo-København uten tidkrevende sikkerhetskontroller eller køståing, og har
attpåtil full kontroll på bagasjen fra start til mål. De som vil ha billigst mulig
overfart - men også får lengst strekning å kjøre, velger kanskje Larvik eller
Kristiansand til Hirtshals.
Med bilen opplever du virkelig at du reiser; du
får med deg en god bit av Europa fra nord til sør, med skiftende natur,
skiftende språk, nasjonale matvariasjoner – og suverene veier.
Har jeg tid, velger jeg bilen – sju dager i
uka.


Ruten vi valgte
Vi startet turen med en dørgende kjedelig – men
effektiv – overfart Larvik-Hirtshals på sen ettermiddag, og parkerte for natten
i Hobro.
Denne gangen valgte vi det som GPS’en definerte
som raskeste rute. Det gjør vi neppe neste gang, noe jeg skal komme tilbake
til. Men altså: En regnvåt torsdag morgen durte vi inn i Tyskland, og tok
strake veien på A7, som er den viktigste nord-sør motorveien (Autobahn). Det er
også den mest trafikkerte – og på noen strekninger er det alltid veiarbeid. Da
snakker vi ikke noen få meter, i verste fall handler det om 8-10 kilometer med
snirkling i meget smale filer.

Kort sagt er A7 et elendig valg. Det gjør ikke
saken bedre at utsikten fra bilen er til de grader ensformig og kjedelig.
Autobahn er en transportmaskin, hverken mer eller mindre. Og med dagens
trafikkmengde – ikke minst i feriesesonger – synker effektiviteten raskt. Det
er slutt på de tidene da gjennomsnittsfarten frem til den franske grensen ved
Freiburg lett kom opp i 130 – 140 km/t!
Fra den franske grensen er motorveilivet et
helt annet enn på A7 i Tyskland. Flotte veier med moderat eller liten trafikk
gjør kjøringen lett og lite utmattende. Fra grensen til sør for Dijon kjørte vi
A36, og deretter ble det A31/E15 til Lyon – og A//E15 til den spanske grensen
ved Perpignan. I Spania skiftet veien navn til AP7 (fortsatt E15), og den er
det greit å holde seg på til Valencia. Der deler motorveien seg til to muligheter
– A7, som går inn i landet med Murcia som mål, og AP7 som fortsetter langs
kysten til Alicante. Velg den siste! Vi gjorde ikke det, og fikk en skikkelig
omvei takket være et område med nokså forvirrende veiarbeider.

Fra Alicante lønner det seg normalt å velge gode, gamle N-332 langs kysten til Torrevieja og altså La Zenia til leiligheten på Villamartin. Ikke bare er det atskillig kortere, men det er også mer å se – og ingen bompenger.


Overnatting og mat underveis
Velger man den korteste ruten, klarer man seg
fint med tre etapper, og altså to overnattinger. Da kjører man 80-100 mil hver
dag, og så kan man velge underveis om man vil dra på fra starten og få en
ekstra kort siste etappe – eller omvendt.
Vi var heldige med hotellvalgene, som ble tatt
underveis – når vi så omtrent hvor langt det var aktuelt å kjøre. Med
overfarten fra Larvik med ankomst Hirtshals cirka 21.00, ble det en kort første
etappe, til Hobro og relativt nye Hotel Amerika.
Derfra feide vi unna en drøy etappe på 130 mil
til Besancon i Frankrike og Hotel Akena i Chemaudin.
Hotel Sant Jordi, Tarragona ble neste
overnatting, på bredden til Middelhavet med reisens flotteste utsikt fra
rommet! To eldre herrer sto for betjeningen – av alt. Men så var det heller
ikke mange flere gjester enn oss to å betjene...

Hotellene på returen endte opp med å bli Kyriad
i Lunel og Hotel Engelhorn i Leimen, det siste et tysk familiehotell i ordets
beste betydning.
Hvordan var så disse hotellene? Jo, valgt uten
noen spesielle ledetråder elle anbefalinger var de langt over forventningene.
Samtlige hadde 3 – 3,5 stjerner, og fortjente gjerne enda litt mer – veldig
bra! Ekstra hyggelig med priser som endte på 2.000 – 2.500 for to rom,
parkering og frokost for begge. Alle ble bestilt fra bilen et par timer før
ankomst.
Samtlige var veldig bra, men den største
positive overraskelsen var nok Hotel Engelhorn med nyoppussede rom og lekre
bad. Hotellet hadde noe så uvanlig i dag som en velfylt minibar, og prisene var
med norske øyne forhistoriske – hva sies om en flaske pils til 29.00 kroner
eller 0,25 liter vin (rød eller hvit) til 34.00?
Turen ga mye og god mat. Gjennom Tyskland
skuffer aldri Bratwurst med stekte poteter – og det ble mange gode middager
underveis, høydepunktet var nok – alt i alt – kalvekjøttet på Hotel Kyriad i
Lunel – helt fantastisk!

Fri fart - og reisetid
I Tyskland er det fremdeles lange strekninger
av Autobahn med fri fart. Muligheten til å kjøre akkurat så fort som du vil er
i dag mer en illusjon enn virkelighet, til det er trafikken for tett. Det er
stor forskjell på det trafikktempoet vi opplever på Autobahn i dag sammenlignet
med for to-tre tiår siden.
Vår opplevelse var at vi stort sett hadde
høyere snittfart i Frankrike og Spania, med fartsgrenser på 120 – 130 km/t, enn
hva vi klarte i Tyskland. Løsere trafikk gjorde dessuten kjøringen langt mindre
anstrengende.
Det er litt betegnende at vi på det siste
strekket på 540 km til Puttgarden og ferge til Danmark hadde snittfart 99 km/t,
mye takket være enorme køer i området rundt Hamburg. Årsaken var en blanding av
bilstans og veiarbeid.

Bortsett fra første dag med 130 mil, dempet vi
oss til ca. 90 mil dag 2 – og en siste etappe på ca. 55 mil dag 3.
På hjemturen unngikk vi ny bom med veivalg og
tilhørende omkjøring. Med Puttgarden som mål i stedet for Hobro ble total
distanse dermed redusert med ca. 30 mil.

Siste etappe
Fra København skilte herrene lag – broderen tok
fly hjemover til Værnes, mens jeg kjørte ombord på DFDS-ferge til Oslo. Om
flyturen kan jeg ikke fortelle stort mer enn at den gikk bra. For egen del ble
DFDS en ny, god opplevelse. Crown of Scandinavia er ikke helt på Color
Magic-nivå – men det skiller sannelig ikke så veldig mye.
DFDS byr også på flott komfort om man bevilger
seg Commodore Class lugar – og mat og drikke vet vi jo at få slår danskene på!
Bare frokosten ombord er nesten verdt turen alene...

Bilen vi brukte
Turen ble dessuten en dugelig langtest av
Nissans nyeste Qashqai-modell – e-Power. Bilen er en av stadig færre
alternativer for dem som ennå ikke kan – eller vil – velge elbil.
Skjønt – elektrifisert er absolutt også Qashqai
e-Power. Det er en batteridrevet elmotor som driver forhjulene, mens en liten
bensinmotor har til oppgave å lade opp batteriet som driver denne. Dette betyr
i praksis at man slipper å grue seg til kort rekkevidde og lang tid for
opplading. På vår tur opplevde vi, uansett hastigheter, at bilen gikk rundt 600
kilometer før etterfylling. Og da handlet det om et par minutter ved
bensinpumpa, så var man klar for veien igjen.
Snittforbruket på turen varierte fra 0,62 l/mil
til 0,77 l/mil. Erfaringsmessig var dette anslagsvis 2,5 – 3 desiliter lavere
pr. mil enn vi sannsynligvis ville brukt med en ren bensinmotor med tilsvarende
effekt.
Qashqai e-Power er kvikk på veien, med en
effekt på gode 140 kW (190 hk). Dreiemoment på 330 Nm er tilgjengelig fra 0 til
3000 o/min, og akselerasjon fra stillstand til 100 km/t går på 7,9 sekunder.
Ikke racerfart, men godkjent og vel så det.

Bensinmotoren som sørger for strømproduksjon er
en 3-sylindret tass på 1,5 liter. Den er etter min mening litt vel hørbar når
den driver på, men det er vel prisen man må betale for tre sylindre. Til
gjengjeld går bilen svært så tyst normalt, noe som gir ett solid bidrag til den
gode langturkomforten vi opplevde.
For det er ingen tvil om at Qashqai e-Power har
mye å by på for den som vil kjøre langt. Når man går ut av bilen etter 130 mil,
og kroppen fortsatt føles frisk og opplagt, - ja, da har man både god
fjæringskomfort og glimrende seter.
Plass manglet vi heller ikke til hverken TV,
kaffemaskin eller egen turbagasje for et par uker. Kjøreopplevelsen har
følgende fasit: Oversiktlig, lettkjørt og forutsigbar. Passe dosert styrekraft
og presis styring med god tilbakemelding. Meget gode bremser.
Og som antydet: Hovedvekt på komfort.
Forbruket Nissan selv oppgir, er 0,53 – 0,54
l/mil. Egen erfaring før og etter Spania-turen var «hverdags-forbruk» (mest
småkjøring) på 0,48 – 0,49 l/mil.
Bilen var en Tekna+-utgave, som er toppmodellen
med det meste man ønsker seg av utstyr – og med en pris som etter de siste
avgiftsøkningene er fra 628.600 kroner. Qashqai e-Power har imidlertid en
startpris på 541.700 kroner for en noe enklere utstyrt Acenta.



Priser og kostnader
Hvor mye kostet denne turen alt i alt? Svaret
er: Ganske mye. Fergebillettene fra Norge til Danmark på utreise kom på 1.658
kroner.
Bensin tur/retur endte på 9.600 kroner, og
samlede hotellutgifter med 3 + 2 overnattinger ble 12.952 kroner. Mat underveis
for to personer kom på cirka 3.000 kroner, og i tillegg kommer cirka 1.400 kroner i
bompenger (Frankrike). Ferge fra Puttgarden til Rødby (Danmark) kostet 1.100
kroner.
Summen før våre individuelle hjemreiser var
altså 29.710 kroner. Men vi måtte videre hjem fra København, og for egen del
kom båtreisen med bil og god lugar (inkludert 2-retters middag) på 4.400
kroner.
Fordeler – og ulemper
Billig kan ruten knapt kalles. For å få en
liten sammenligning «bestilte» jeg flybilletter for to personer drøyt en måned
frem i tid med både SAS og Norwegian. I begge tilfeller for et 10-dagers
opphold - og en drøy måned frem fordi planleggingsperioden før bilturen også
var ca en måned.
Resultatet viste en klar økonomisk fordel for
flyet som alternativ. Med SAS ville totalkostnaden vært ca 22.500 kroner, med
Norwegian ca 19.000 kroner. I begge tilfeller er kostnader med transport
til/fra Gardermoen og leiebil med full forsikringsdekning i 10 døgn inkludert.
Og likevel: Har jeg/vi tid til det, er bilen et
soleklart førstevalg uansett. Å reise gjennom Europa på egne hjul gir en
opplevelse av både land, folk og severdigheter som tre og en halv time i en
trang tube 10 kilometer til værs aldri kan konkurrere med.
