Slik kjører du til «hytta» i Spania – langt, men trivelig

BIL OG MOTOR: Men noen forutsetninger gjør turen mest mulig optimal:

- Ha god tid
- Gjør det til en tur
- Unngå de mest trafikkerte motorveiene (les: Autobahn i Tyskland)

Etter flere utsettelser meldte det seg en anledning til en 2-manns ekspedisjon til «hytta» i Spania, nærmere bestemt Villamartin-området i Orihuela Costa på sørsiden av turistparadiset Torrevieja. Ærendet var – som nevnt - først og fremst å frakte en TV ned – og dessuten ta med hjem en kaffemaskin. Begge deler lite egnet for flyreiser...

Flyreiser, ja. Det funker selvsagt, om tiden er knapt tilmålt for ferieoppholdet. Det er lett å forstå at den som har to uker å gå på, helst ikke vil bruke fire-fem døgn bare på reisen frem og tilbake. Men der – i effektiv transport – ligger i min bok den eneste virkelige fordelen ved å benytte fly. Hva er hyggelig eller attraktivt med sprengfulle flyplasser, treg sikkerhetssjekk og køer i alle retninger? Eller fulle fly med minimal plass til hver enkelt?

Utsikten er flott, da – om det er skyfritt...

Hvorfor kjøre?

Å velge bilen som transportmiddel har plusser på omtrent alt som er minuser ved å fly. Ingen folkemengde å dyttes omkring i, hverken ved avgang eller ankomst. Man kjører ombord i Oslo-Kiel eller Oslo-København uten tidkrevende sikkerhetskontroller eller køståing, og har attpåtil full kontroll på bagasjen fra start til mål. De som vil ha billigst mulig overfart - men også får lengst strekning å kjøre, velger kanskje Larvik eller Kristiansand til Hirtshals.

Med bilen opplever du virkelig at du reiser; du får med deg en god bit av Europa fra nord til sør, med skiftende natur, skiftende språk, nasjonale matvariasjoner – og suverene veier.

Har jeg tid, velger jeg bilen – sju dager i uka.

Ruten vi valgte

Vi startet turen med en dørgende kjedelig – men effektiv – overfart Larvik-Hirtshals på sen ettermiddag, og parkerte for natten i Hobro.

Denne gangen valgte vi det som GPS’en definerte som raskeste rute. Det gjør vi neppe neste gang, noe jeg skal komme tilbake til. Men altså: En regnvåt torsdag morgen durte vi inn i Tyskland, og tok strake veien på A7, som er den viktigste nord-sør motorveien (Autobahn). Det er også den mest trafikkerte – og på noen strekninger er det alltid veiarbeid. Da snakker vi ikke noen få meter, i verste fall handler det om 8-10 kilometer med snirkling i meget smale filer.

Kort sagt er A7 et elendig valg. Det gjør ikke saken bedre at utsikten fra bilen er til de grader ensformig og kjedelig. Autobahn er en transportmaskin, hverken mer eller mindre. Og med dagens trafikkmengde – ikke minst i feriesesonger – synker effektiviteten raskt. Det er slutt på de tidene da gjennomsnittsfarten frem til den franske grensen ved Freiburg lett kom opp i 130 – 140 km/t!

Fra den franske grensen er motorveilivet et helt annet enn på A7 i Tyskland. Flotte veier med moderat eller liten trafikk gjør kjøringen lett og lite utmattende. Fra grensen til sør for Dijon kjørte vi A36, og deretter ble det A31/E15 til Lyon – og A//E15 til den spanske grensen ved Perpignan. I Spania skiftet veien navn til AP7 (fortsatt E15), og den er det greit å holde seg på til Valencia. Der deler motorveien seg til to muligheter – A7, som går inn i landet med Murcia som mål, og AP7 som fortsetter langs kysten til Alicante. Velg den siste! Vi gjorde ikke det, og fikk en skikkelig omvei takket være et område med nokså forvirrende veiarbeider.

Fra Alicante lønner det seg normalt å velge gode, gamle N-332 langs kysten til Torrevieja og altså La Zenia til leiligheten på Villamartin. Ikke bare er det atskillig kortere, men det er også mer å se – og ingen bompenger.

Overnatting og mat underveis

Velger man den korteste ruten, klarer man seg fint med tre etapper, og altså to overnattinger. Da kjører man 80-100 mil hver dag, og så kan man velge underveis om man vil dra på fra starten og få en ekstra kort siste etappe – eller omvendt.

Vi var heldige med hotellvalgene, som ble tatt underveis – når vi så omtrent hvor langt det var aktuelt å kjøre. Med overfarten fra Larvik med ankomst Hirtshals cirka 21.00, ble det en kort første etappe, til Hobro og relativt nye Hotel Amerika.

Derfra feide vi unna en drøy etappe på 130 mil til Besancon i Frankrike og Hotel Akena i Chemaudin.

Hotel Sant Jordi, Tarragona ble neste overnatting, på bredden til Middelhavet med reisens flotteste utsikt fra rommet! To eldre herrer sto for betjeningen – av alt. Men så var det heller ikke mange flere gjester enn oss to å betjene...

Hotellene på returen endte opp med å bli Kyriad i Lunel og Hotel Engelhorn i Leimen, det siste et tysk familiehotell i ordets beste betydning.

Hvordan var så disse hotellene? Jo, valgt uten noen spesielle ledetråder elle anbefalinger var de langt over forventningene. Samtlige hadde 3 – 3,5 stjerner, og fortjente gjerne enda litt mer – veldig bra! Ekstra hyggelig med priser som endte på 2.000 – 2.500 for to rom, parkering og frokost for begge. Alle ble bestilt fra bilen et par timer før ankomst.

Samtlige var veldig bra, men den største positive overraskelsen var nok Hotel Engelhorn med nyoppussede rom og lekre bad. Hotellet hadde noe så uvanlig i dag som en velfylt minibar, og prisene var med norske øyne forhistoriske – hva sies om en flaske pils til 29.00 kroner eller 0,25 liter vin (rød eller hvit) til 34.00?

Turen ga mye og god mat. Gjennom Tyskland skuffer aldri Bratwurst med stekte poteter – og det ble mange gode middager underveis, høydepunktet var nok – alt i alt – kalvekjøttet på Hotel Kyriad i Lunel – helt fantastisk!

Fri fart - og reisetid

I Tyskland er det fremdeles lange strekninger av Autobahn med fri fart. Muligheten til å kjøre akkurat så fort som du vil er i dag mer en illusjon enn virkelighet, til det er trafikken for tett. Det er stor forskjell på det trafikktempoet vi opplever på Autobahn i dag sammenlignet med for to-tre tiår siden.

Vår opplevelse var at vi stort sett hadde høyere snittfart i Frankrike og Spania, med fartsgrenser på 120 – 130 km/t, enn hva vi klarte i Tyskland. Løsere trafikk gjorde dessuten kjøringen langt mindre anstrengende.

Det er litt betegnende at vi på det siste strekket på 540 km til Puttgarden og ferge til Danmark hadde snittfart 99 km/t, mye takket være enorme køer i området rundt Hamburg. Årsaken var en blanding av bilstans og veiarbeid.

Bortsett fra første dag med 130 mil, dempet vi oss til ca. 90 mil dag 2 – og en siste etappe på ca. 55 mil dag 3.

På hjemturen unngikk vi ny bom med veivalg og tilhørende omkjøring. Med Puttgarden som mål i stedet for Hobro ble total distanse dermed redusert med ca. 30 mil.

Siste etappe

Fra København skilte herrene lag – broderen tok fly hjemover til Værnes, mens jeg kjørte ombord på DFDS-ferge til Oslo. Om flyturen kan jeg ikke fortelle stort mer enn at den gikk bra. For egen del ble DFDS en ny, god opplevelse. Crown of Scandinavia er ikke helt på Color Magic-nivå – men det skiller sannelig ikke så veldig mye.

DFDS byr også på flott komfort om man bevilger seg Commodore Class lugar – og mat og drikke vet vi jo at få slår danskene på! Bare frokosten ombord er nesten verdt turen alene...

Bilen vi brukte

Turen ble dessuten en dugelig langtest av Nissans nyeste Qashqai-modell – e-Power. Bilen er en av stadig færre alternativer for dem som ennå ikke kan – eller vil – velge elbil.

Skjønt – elektrifisert er absolutt også Qashqai e-Power. Det er en batteridrevet elmotor som driver forhjulene, mens en liten bensinmotor har til oppgave å lade opp batteriet som driver denne. Dette betyr i praksis at man slipper å grue seg til kort rekkevidde og lang tid for opplading. På vår tur opplevde vi, uansett hastigheter, at bilen gikk rundt 600 kilometer før etterfylling. Og da handlet det om et par minutter ved bensinpumpa, så var man klar for veien igjen.

Snittforbruket på turen varierte fra 0,62 l/mil til 0,77 l/mil. Erfaringsmessig var dette anslagsvis 2,5 – 3 desiliter lavere pr. mil enn vi sannsynligvis ville brukt med en ren bensinmotor med tilsvarende effekt.

Qashqai e-Power er kvikk på veien, med en effekt på gode 140 kW (190 hk). Dreiemoment på 330 Nm er tilgjengelig fra 0 til 3000 o/min, og akselerasjon fra stillstand til 100 km/t går på 7,9 sekunder. Ikke racerfart, men godkjent og vel så det.

Bensinmotoren som sørger for strømproduksjon er en 3-sylindret tass på 1,5 liter. Den er etter min mening litt vel hørbar når den driver på, men det er vel prisen man må betale for tre sylindre. Til gjengjeld går bilen svært så tyst normalt, noe som gir ett solid bidrag til den gode langturkomforten vi opplevde.

For det er ingen tvil om at Qashqai e-Power har mye å by på for den som vil kjøre langt. Når man går ut av bilen etter 130 mil, og kroppen fortsatt føles frisk og opplagt, - ja, da har man både god fjæringskomfort og glimrende seter.

Plass manglet vi heller ikke til hverken TV, kaffemaskin eller egen turbagasje for et par uker. Kjøreopplevelsen har følgende fasit: Oversiktlig, lettkjørt og forutsigbar. Passe dosert styrekraft og presis styring med god tilbakemelding. Meget gode bremser.

Og som antydet: Hovedvekt på komfort.

Forbruket Nissan selv oppgir, er 0,53 – 0,54 l/mil. Egen erfaring før og etter Spania-turen var «hverdags-forbruk» (mest småkjøring) på 0,48 – 0,49 l/mil.

Bilen var en Tekna+-utgave, som er toppmodellen med det meste man ønsker seg av utstyr – og med en pris som etter de siste avgiftsøkningene er fra 628.600 kroner. Qashqai e-Power har imidlertid en startpris på 541.700 kroner for en noe enklere utstyrt Acenta.

Priser og kostnader

Hvor mye kostet denne turen alt i alt? Svaret er: Ganske mye. Fergebillettene fra Norge til Danmark på utreise kom på 1.658 kroner.

Bensin tur/retur endte på 9.600 kroner, og samlede hotellutgifter med 3 + 2 overnattinger ble 12.952 kroner. Mat underveis for to personer kom på cirka 3.000 kroner, og i tillegg kommer cirka 1.400 kroner i bompenger (Frankrike). Ferge fra Puttgarden til Rødby (Danmark) kostet 1.100 kroner.

Summen før våre individuelle hjemreiser var altså 29.710 kroner. Men vi måtte videre hjem fra København, og for egen del kom båtreisen med bil og god lugar (inkludert 2-retters middag) på 4.400 kroner.

Fordeler – og ulemper

Billig kan ruten knapt kalles. For å få en liten sammenligning «bestilte» jeg flybilletter for to personer drøyt en måned frem i tid med både SAS og Norwegian. I begge tilfeller for et 10-dagers opphold - og en drøy måned frem fordi planleggingsperioden før bilturen også var ca en måned.

Resultatet viste en klar økonomisk fordel for flyet som alternativ. Med SAS ville totalkostnaden vært ca 22.500 kroner, med Norwegian ca 19.000 kroner. I begge tilfeller er kostnader med transport til/fra Gardermoen og leiebil med full forsikringsdekning i 10 døgn inkludert.

Og likevel: Har jeg/vi tid til det, er bilen et soleklart førstevalg uansett. Å reise gjennom Europa på egne hjul gir en opplevelse av både land, folk og severdigheter som tre og en halv time i en trang tube 10 kilometer til værs aldri kan konkurrere med.