Vemodig, rørende og vakkert

FILM: Året er 1981, og vi befinner oss på landsbygda i Irland. Caít er den stille av en stadig økende søskenflokk. Hun sier sjelden noe og vandrer ofte bort fra “flokken”. Hun blir stadig misforstått av sine foreldre. Faren er en regelrett døgenikt, bryr seg nevneverdig lite om andre enn seg selv og sin drikking og gambling.

Moren strever med å få endene til å møtes, mens hun mer eller mindre oppdrar hele ungeflokken på egen hånd. Dermed blir lille innesluttede Caít, som aldri roper høyest, ofte forsømt og overlatt til seg selv. Foreldrene forstår henne simpelthen ikke, føler hun er en ekstra belastning, og bestemmer seg for å sende henne vekk til gården til morens tante og onkel. Der åpner det seg straks en annen, litt mindre kritisk verden for den stille jenta.

Ny farge på tilværelsen

«The Quiet Girl» er en liten irsk film, som tar for seg en avgjørende periode i en kort epoke av et liv. Det er ikke bare den lille jenta Caít som våkner til liv, men også hennes to påpassere, hvis et nytt tilskudd på gården setter en ny farge på tilværelsen.

Filmen fokuserer på de små menneskelige interaksjonene, hvor ord ikke alltid behøves. Eller der kommunikasjonen noen ganger skorter, selv om intensjonen er god. Den naturlige sårheten og karakterenes latente sorger ligger hele tiden og vaker i overflaten.

Små sorger

Regien ved Colm Bairéad er nøktern og meget effektiv. Skuespillet er nedtonet. Det hele oppleves ekstremt realistisk, og noen ganger gjør det litt vondt å se på menneskene som bærer rundt på sine små sorger.

Samspillet mellom jenta Caít (Catherine Clinch) og tante Eiblín (Carrie Crowley) og onkel Seán (Andrew Bennett) er ypperlig.

Direkte og upolert

Den enkle filmatiske stilen fanger settingen perfekt. Manuset fokuserer med sin dramaturgi på de menneskelige interaksjonene. Foto holdes rolig med ofte statiske bildekomposisjoner. Her er det enkle, men likevel noen vakre konstruerte bilder som regjerer. Det etter min mening litt kjipe 4:3-bildeformatet, som har fått en slags ny-renessanse de siste årene, kommer faktisk til sin rett her. Formatet er smalere enn normal tkinoformat. Det skaper en ekstra nærhet til karakterene, da illusjonen er at en kommer nærmere karakterene som fyller mer av skjermen, i forhold til omgivelsene.

Lydbildet holdes enkelt, og fokuserer på de små detaljene med ambiente lyder, hvor enkel musikk akkompagnerer i bestemte nøkkelscener. Det er den lille historien om jenta og hennes opplevelse av en helt ny verden som er filmens fokus. Opplevelsen er direkte og upolert, og forholdsvis røff i kantene. Her blir ingenting sminket over.

Vekker noe i hjerteroten

Filmen tegner et realistisk bilde av landsbygda i Irland på tidlig 80-tallet, og er en sosialrealistisk film om menneskets små skjebner, fremmedgjøring, tap og kjærlighet.

Handlingen er såre enkel, men opplevelsen føles mektig. Du føler virkelig med hovedkarakterene, og investerer fort din empati med dem, og spesielt lille Caít. Det er en rørende og litt trist, men samtidig en vakker og oppløftende film som vekker noe varmt, godt inne i hjerteroten.

Filmen er bygget på boka «Tre lys» av Claire Keegan, og ble også nominert til årets beste fremmedspråklige film under årets Oscar-utdeling (de snakker gælisk gjennom mesteparten av filmen).