Et imponerende portrett av et eksentrisk geni

FILM: Dette er en film hvis verden ses gjennom øyne på den fremragende, litt skremmende, kyniske og altoppslukende ambisiøse dirigenten og komponisten Lydia Tár. Glitrende spilt av en ekstremt opplagt Cate Blanchett, som virkelig får boltre seg med en meget kompleks karakter. En karakter som er veldig direkte og tøff mot sin entourage, sine studenter, sitt orkester og sin etterhvert fremmedgjorte familie med en kone som forøvrig spiller fiolin i samme orkester.

Cate Blanchett lever seg virkelig inn i sin karakter, nærmest skremmende i sin tro utfoldelse. En meget interessant karakter-studie av en detaljfiksert genial maestro med klare narsissistiske trekk, med noen ytterst få formildende unntak. Det er i seg selv et interessant utgangspunkt som gir unike muligheter for en severdig film med mye opp- og nedturer.

Giftig og krass

Filmen starter dempet med et et intervju av hovedkarakteren Tár av det anerkjent magasinet The New Yorker, som effektivt summerer opp hennes innholdsrike og suksessfulle karriere så langt, der hun har nådd toppen som hoveddirigent for selveste Berlinfilharmonien. Deretter følger filmen tett på hennes liv de neste ukene og måneder. Filmen følger hennes verden og hennes personlige opplevelse av den.

Filmatisk tar den seg god tid, og enkelte scener er nærmest uten klipp, som er mer utfordrende å få dynamisk, men samtidig gir det ekstra autentisitet når det flyter. Og her flyter det meget feilfritt. Spesielt en scene utmerker seg hvor Tár underviser en time med en giftig og krass refleksjon på elevenes egne musikkopplevelser. Hele scenen er filmet i et lang kontinuerlig arrangement, uten et eneste klipp hvor kameraet jobber usynlig rundt karakterene på en meget effektiv og imponerende måte.

16 år langt avbrekk

De mange dialogscenene foregår ironisk nok for mesteparten uten musikk. Det gir ro og fullt fokus på innholdet i dialogen, som er viktig for den dramaturgiske utviklingen. Regien og manus er ved Todd Field, som atter setter seg i registolen etter et 16 år langt avbrekk.

Regien er meget stram. Samtidig gir han skuespillerne tid og rom til å utforske sine karakterer. Det gjelder spesielt samarbeidet med Cate Blanchett. Skuespillet er mektig, og samspillet deretter er ekstremt troverdig - på grensen til litt uhyggelig i all sin realisme.

Etiske grenser

Hovedtemaet i filmen er ganske så universalt, og omhandler kreativitet og ambisjoner, og hvordan man bruker den når en har oppnådd den. Hvor går grensen for å være et eksentrisk geni, hvor man er tilbøyelig til å krysse flere etiske grenser for kunstens skyld - til å bli en manipulativ narsissist som oppnår sin kunstneriske målsetning på bekostning av andre?

Hvilken pris man er villig til å betale for å oppnå det, og hvor kynisk man kan opptre ved å utnytte andre for egen vinning? Verden som blir fremstilt er aldeles hjerteløs sådan, noe som dessverre har en tendens til å gjelde de fleste kreative yrker.

Skamløs smisking

Livet i denne musikkverdenen blir fremstilt relativt pretensiøst, der de fleste karakterer er opportunister av rang, der stoltheten er byttet ut med skamløs smisking mens en prøver å krabbe oppover det smale hierarkiet.

Dette gir også rom for grov utnyttelse av unge ambisiøse sjeler for de som allerede har nådd toppen. Likhetstrekkene er mange hvis man sammenligner med store navn i andre kreative bransjer, som har tatt seg umoralske og lysskye friheter med å misbruke sin makt.

Filmen er således skremmende realistisk. Den er interessant satt sammen, litt ukonvensjonell i stilen, med sitt vakre foto og lange uavbrutte sekvenser. Bakteppet med de filharmoniske scenene oppleves ekstremt autentiske, og er imponerende å bivåne for en som aldri vandrer inn i en slik verden.

Eksepsjonelle ferdigheter

«Tár» har blitt et meget severdig og interessant portrett av en ekstrem kynisk karakter. Dette er og blir en film hvor skuespillet er hovedattraksjonen, med en mektig imponerende Cate Blanchett som virkelig får bruk for alle sine eksepsjonelle ferdigheter fra sin meget innholdsrike verktøykasse.

Filmen er lang, og kan oppleves langtekkelig i små perioder også. Likevel opprettholder karakterene og historien interessen hele veien, slik at man egentlig aldri blir fristet til å hoppe av underveis i de altfor intrikate partiene.

Dette er en film som sender noen stikk i flere retninger innad i kulturbransjen. Underholdningsverdien er høy, og flere ganger letter man faktisk overraskende mye på smilebåndet, som oftes av de voldsomme ekstremitetene som utspiller seg, men også skjult i enkelte bisarre settinger.

En liten kuriositet er at filmen er nominert til hele seks Oscar-statuetter, for blant annet beste kvinnelige skuespiller, beste regi, beste manus, beste foto, beste klipp - og beste film.