
Galaksens voktere med friskt pust i superhelt-sjangeren
«The Guardians of the Galaxy Volume 3»: Trilogien er fullendt. Den tredje filmen følger heldigvis i samme underholdende fotspor som de to forrige filmene og danner en rørende og fullverdig avslutning.
FILM: En ekstraordinært deprimert gjeng av Galaksens beskyttere sliter med etterdønningene fra den
siste Avengers-filmen. Spesielt Star-Lord a.k.a. Peter Quill (Chris Pratt) lider
av kjærlighetssorg. Plutselig står de imidlertid overfor en mektig antagonist,
‘The High Evolutionary’ (Chukwudi Iwuji), med en egen forvridd agenda, som får
direkte konsekvenser for et av medlemmene i «The Guardians of the Galaxy».
Samt
en ny verden kalt Counter Earth. Dermed må de resterende vokterne atter en gang
samles for å redde Galaksen fra en ny gal visjonær, samt redde deres venn og
kollega fra en grim skjebne.

Nedadgående spiral
Superheltfilmer har
hatt en nedadgående spiral de siste årene, hvor filmene og TV-seriene har
eskalert i voldsomt tempo med ditto dalende kvalitet. Spesielt det siste året
har det blitt synlig merkbart, men flere utkommende filmer som for
superheltfilmer å regne, har mislyktes totalt på å sope inn penger.
Før holdt
det nærmest å slenge på en kappe og masse effekter og en og annen
oneliner, så var resepten satt for å håve inn nærmest endeløse summer av cash.
Den tid er merkbart over. Folk begynner muligens å bli litt lei, og krever
derfor mer, samtidig som kvaliteten på det som har blir utgitt i senere tid må
innrømmes å være merkbart dalende nivåmessig.

Fremtidig frelser
Regissøren og
manusforfatteren som på mange måter har blitt utpekt som superhelt-franchisens
fremtidige frelser, James Gunn, returnerer her til den tredje installasjonen av den
dysfunksjonelle gjengen i «The Guardians of the Galaxy». Han fikk i utgangspunktet
sparken hos Disneys moralske voktere, etter noen kontroversielle, klønete og uklare ytringer i humorens tegn på Twitter
i dens spede begynnelse. Ytringer som plutselig kom til overflaten igjen og som
ble mistolket i negativ forstand av den mektige sosiale mediers lynsjemobb.
Samtidig fikk han massiv støtte fra sine tidligere skuespillere, som gikk ut å
forsvarte han offentlig. Når ting omsider roet seg etter mye frem og tilbake,
fikk han omsider jobben tilbake hos Marvel.
Da hadde han i mellomtiden
allerede rukket å lage en suksessfull film («The Suicide Squad» ) og en
TV-serie («Peacemaker») for rivalen DC, samtidig som han har blitt utnevnt til
å være «sjefsutvikler» for hele filmavdelingen deres.

Lekenheten er inntakt
For trilogiens
ettermæle var det antagelig det beste som kunne skje at James Gunn ble overtalt
til å komme tilbake, om en kun for å avslutte hva han startet på. Dette er på
mange måter James Gunns baby. Alt er gjennomsyret av hans DNA, med hans
ekstremt mørke humor og den dysfunksjonelle forbrødringen av alle de unike
karakterene.
Sånn sett føles den tredje og etter sigende den siste filmen om
Galaksens beskyttere, i hvert fall i dette formatet og med denne
rolle-sammensetningen, som et verdig sluttpunkt.
Samtlige av Galaksens
voktere får nok å pusle med, samtidig som vi får lære å kjenne en av deres
trofaste karakters grumsete og triste bakgrunnshistorie. Samspillet og
lekenheten hos karakterene er definitivt fortsatt intakt, selv om den friske og
innovative følelsen har nummet litt ned tredje gang ut.

Defekte sosiale egenskaper
Visuelt ser det flott
ut, i en verden hvor bare fantasien setter grenser. Effektene holder stand, og
filmen oppleves troverdig på tross av at det meste av det visuelle er skapt digitalt.
Skuespillerne er i ett med sine karakterer, og de briljerer tidvis med sine
defekte sosiale egenskaper. Manuset er strippet ned, der hovedfokuset ligger på
karakterenes ulike skjebner. Spesielt den tidligere nevnte opprinnelseshistorien er overraskende rørende, og selv undertegnede måtte
virkelig kjempe i mot for å forhindre at en liten tåre skulle
løsrive seg fra øyekroken og renne beskjemmet ned kinnet.
Musikken spiller
fortsatt en stor rolle i filmserien, og personlig synes jeg soundtracket her er
enda mer ekstraordinært sammenlignet med de to foregående filmene. Spesielt en
akustisk versjon av Radioheads «Creep» kickstarter og setter sporenstreks
stemningen for filmens videre tone. Lydbildet er genuint av den høyeste
standard, med en veldig harmonisk og oversiktlig redigering som definitivt øker
opplevelsen, om enn ubevisst.

Eksklusiv strøssel
Det er uten tvil de
ulike karakterenes dysfunksjonelle forbrødring som er filmens suksessformular.
Resten føles som strøssel, om enn en eksklusiv sådan. Det skaper en underlig miks
av originalitet, som treffer alle de riktige punktene på underholdningsbarometeret. Når historien attpåtil tilfører ekstra sårbarhet, som sant skal
sies alltid har vært der i de tidligere filmene også, men nå i en ekstra
dimensjon, så føles filmserien som noe ekstraordinært. Og det i en sjanger som
kvalitetsmessig har dabbet av betraktelig i kvalitet de siste årene, hvor
markedet nærmest har blitt oversvømt med middelmådighet med andre og
tredjerangs superhelter i både TV-serier og i kinosaler.
«The Guardians of the
Galaxy» er rett og slett fortsatt et friskt pust, som selv om den denger løs i
samme spor som tidligere, så er oppskriften foredlet ytterligere. Det gjør at
den smaker like godt, om ikke desto bedre enn tidligere.
Det blir forøvrig
spennende å se hva regissør, manusforfatter og nå «sjefsutvikler» kan utføre
hos konkurrenten DC i nær fremtid. Kanskje superheltene i Marvel og DC-
universet braker sammen til århundrets feide.