Galaksens voktere med friskt pust i superhelt-sjangeren

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: The Guardians of the Galaxy Volume 3
Sjanger: Sci-Fi/ Tegneserie/Antihelter/Action/Komedie

Regissører: James Gunn

Manus: Dan Abnett, Andy Lanning & James Gunn

Medvirkende: Chris Pratt, Zoe Saldana, Dave Bautista, Karen Gillan, Pom Klementieff, Bradley Cooper (Stemme), Vin Diesel (Stemme), Elizabeth Debicki, Sylvester Stallone, Sean Gunn, Will Poulter, Chukwudi Iwuji

Sensur: 12 år

Spilletid: 2t. 29 min.

Terningkast: FEM

FILM: En ekstraordinært deprimert gjeng av Galaksens beskyttere sliter med etterdønningene fra den siste Avengers-filmen. Spesielt Star-Lord a.k.a. Peter Quill (Chris Pratt) lider av kjærlighetssorg. Plutselig står de imidlertid overfor en mektig antagonist, ‘The High Evolutionary’ (Chukwudi Iwuji), med en egen forvridd agenda, som får direkte konsekvenser for et av medlemmene i «The Guardians of the Galaxy».

Samt en ny verden kalt Counter Earth. Dermed må de resterende vokterne atter en gang samles for å redde Galaksen fra en ny gal visjonær, samt redde deres venn og kollega fra en grim skjebne.

Nedadgående spiral

Superheltfilmer har hatt en nedadgående spiral de siste årene, hvor filmene og TV-seriene har eskalert i voldsomt tempo med ditto dalende kvalitet. Spesielt det siste året har det blitt synlig merkbart, men flere utkommende filmer som for superheltfilmer å regne, har mislyktes totalt på å sope inn penger.

Før holdt det nærmest å slenge på en kappe og masse effekter og en og annen oneliner, så var resepten satt for å håve inn nærmest endeløse summer av cash. Den tid er merkbart over. Folk begynner muligens å bli litt lei, og krever derfor mer, samtidig som kvaliteten på det som har blir utgitt i senere tid må innrømmes å være merkbart dalende nivåmessig.

Fremtidig frelser

Regissøren og manusforfatteren som på mange måter har blitt utpekt som superhelt-franchisens fremtidige frelser, James Gunn, returnerer her til den tredje installasjonen av den dysfunksjonelle gjengen i «The Guardians of the Galaxy». Han fikk i utgangspunktet sparken hos Disneys moralske voktere, etter noen kontroversielle, klønete og uklare ytringer i humorens tegn på Twitter i dens spede begynnelse. Ytringer som plutselig kom til overflaten igjen og som ble mistolket i negativ forstand av den mektige sosiale mediers lynsjemobb. Samtidig fikk han massiv støtte fra sine tidligere skuespillere, som gikk ut å forsvarte han offentlig. Når ting omsider roet seg etter mye frem og tilbake, fikk han omsider jobben tilbake hos Marvel.

Da hadde han i mellomtiden allerede rukket å lage en suksessfull film («The Suicide Squad» ) og en TV-serie («Peacemaker») for rivalen DC, samtidig som han har blitt utnevnt til å være «sjefsutvikler» for hele filmavdelingen deres.

Lekenheten er inntakt

For trilogiens ettermæle var det antagelig det beste som kunne skje at James Gunn ble overtalt til å komme tilbake, om en kun for å avslutte hva han startet på. Dette er på mange måter James Gunns baby. Alt er gjennomsyret av hans DNA, med hans ekstremt mørke humor og den dysfunksjonelle forbrødringen av alle de unike karakterene.

Sånn sett føles den tredje og etter sigende den siste filmen om Galaksens beskyttere, i hvert fall i dette formatet og med denne rolle-sammensetningen, som et verdig sluttpunkt.

Samtlige av Galaksens voktere får nok å pusle med, samtidig som vi får lære å kjenne en av deres trofaste karakters grumsete og triste bakgrunnshistorie. Samspillet og lekenheten hos karakterene er definitivt fortsatt intakt, selv om den friske og innovative følelsen har nummet litt ned tredje gang ut.

Defekte sosiale egenskaper

Visuelt ser det flott ut, i en verden hvor bare fantasien setter grenser. Effektene holder stand, og filmen oppleves troverdig på tross av at det meste av det visuelle er skapt digitalt.

Skuespillerne er i ett med sine karakterer, og de briljerer tidvis med sine defekte sosiale egenskaper. Manuset er strippet ned, der hovedfokuset ligger på karakterenes ulike skjebner. Spesielt den tidligere nevnte opprinnelseshistorien er overraskende rørende, og selv undertegnede måtte virkelig kjempe i mot for å forhindre at en liten tåre skulle løsrive seg fra øyekroken og renne beskjemmet ned kinnet.

Musikken spiller fortsatt en stor rolle i filmserien, og personlig synes jeg soundtracket her er enda mer ekstraordinært sammenlignet med de to foregående filmene. Spesielt en akustisk versjon av Radioheads «Creep» kickstarter og setter sporenstreks stemningen for filmens videre tone. Lydbildet er genuint av den høyeste standard, med en veldig harmonisk og oversiktlig redigering som definitivt øker opplevelsen, om enn ubevisst.

Eksklusiv strøssel

Det er uten tvil de ulike karakterenes dysfunksjonelle forbrødring som er filmens suksessformular. Resten føles som strøssel, om enn en eksklusiv sådan. Det skaper en underlig miks av originalitet, som treffer alle de riktige punktene på underholdningsbarometeret. Når historien attpåtil tilfører ekstra sårbarhet, som sant skal sies alltid har vært der i de tidligere filmene også, men nå i en ekstra dimensjon, så føles filmserien som noe ekstraordinært. Og det i en sjanger som kvalitetsmessig har dabbet av betraktelig i kvalitet de siste årene, hvor markedet nærmest har blitt oversvømt med middelmådighet med andre og tredjerangs superhelter i både TV-serier og i kinosaler.

«The Guardians of the Galaxy» er rett og slett fortsatt et friskt pust, som selv om den denger løs i samme spor som tidligere, så er oppskriften foredlet ytterligere. Det gjør at den smaker like godt, om ikke desto bedre enn tidligere.

Det blir forøvrig spennende å se hva regissør, manusforfatter og nå «sjefsutvikler» kan utføre hos konkurrenten DC i nær fremtid. Kanskje superheltene i Marvel og DC- universet braker sammen til århundrets feide.