Rockebandet «Foo Fighters» inntar lerretet i en klisjetung slasherfilm

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Studio 666

Sjanger: Komedie/skrekk
Regissør: BJ McDonnell

Manus: Jeff Buchler & Rebecca Hughes etter en historie av Dave Grohl

Medvirkende: Dave Grohl, Taylor Hawkins, Pat Smear, Rami Jaffee, Nate Mendel, Chris Shiflett, Jenny Ortega, Will Forte, Leslie Grossman, Jeff Garlin

Sensur: 15 år

Spilletid: 1t. 46min.

Terningkast: TO

FILM: Frontfigur i «Foo Fighters», Dave Grohl, har masser av selvironi og blir generelt oppfattet som en likenes og jordnær fyr. Det er uten tvil en rockemann han er, først som trommeslager i det ikoniske bandet Nirvana, så som gitarist og vokalist i «Foo Fighters» - som altså fortsatt holder det gående. Nå leker han seg med filmmediet.

Dette er altså ingen rocke-dokumentar om et av de største rockebandene de siste 25 årene, hvis man skulle misforstå det. «Studio 666» er en ren fiksjonsfilm, hvor hele bandet er med som skuespillere, og mer eller mindre spiller seg selv.

Bestialsk hendelse

Hele bandet lider av skrivesperre, og da spesielt Dave Grohl. Bandets sleske manager (Jeff Garlin) har mistet tålmodigheten, og krever et nytt album pronto, deres tiende albumet i rekken.

Bandet presses derfor til å ta drastiske skritt for å få i gang kreativiteten. De flytter inn i en bortgjemt villa, vekk fra familier og andre forstyrrende elementer. En villa som tidligere har blitt brukt som studio, og som nå har stått ubebodd i tretti år, grunnet bestialske drap som selvsagt aldri blir nevnt ved overtagelsen.

Derfra begynner selvsagt gufne ting å skje, og drapsrekken blir på ny forlenget, med samme bestialske tilsnitt.

Skrekkfilm-håndboken

Så langt følger historien ganske slavisk den uskrevne skrekkfilm-håndboka. Heldigvis er dette en film som selv vet hva den er.

Den tar seg selv aldri seriøst, og bruker alle sine muskler på litt useriøs underholdning - de få musklene de har. Fascinasjonen i starten dør imidlertid ganske fort ut.

Antiskremmende

Regien av BJ McDonnell er for tam, og tidvis retningsløs, uten større ambisjoner. Konseptet kunne uten tvil fått mer ut av seg med en regissør av et annet kaliber, som kanskje Spike Jonze (Being John Malkovich) eller Michel Gondry (Eternal Sunshine of the Spotless Mind).

Manuset fylles opp av klisjeer, med en antiskremmende antagonist. Effektene er for øvrig greit nok utført, men sliter med nokså platt design, og bidrar lite på filmens skremselstaktikk.

Skuespillet er heller ikke all verden. Ingen i bandet er noen større skuespillere, og det innser de fort selv også. Det gir imidlertid en plattform for litt humor, selv om mye av det føles ganske så internt.

Sammensurium av mye rart

Resultatet blir til slutt et sammensurium av mye rart, med flere tamme forsøk på å skremme uten nevneverdig suksess.

Når den ikke prøver å skremme med overdreven, grafisk vold, så prøver den å pirre lattermusklene med mørk humor. Jeg humret noen få ganger underveis, når de få gullkorn den har skinte litt. Det blir likevel alt for sjeldent og etter hvert altfor dumt.

Filmen oppleves ustrukturert, uten egentlig helt å vite hva den vil. Handlingen ender opp som rådvill, og det hele kulminerer i en ganske så skuffende opplevelse.

Til slutt bryr man seg fint lite om handlingen og karakterene i den. Man håper i stedet at bandmedlemmene finner frem musikkinstrumentene sine og drar i gang en konsert.

Kuriositet

En liten kuriositet er at skrekk-mesteren selv, regissør John Carpenter, har bidratt med å skrive intromusikken til filmen - noe han også gjorde med flere av sine egne skrekkfilmer (Halloween).

Dette er kun på musikkfronten, muligens hadde filmen nytt godt av litt konsulentvirksomhet bak kamera også.

Filmen er satt opp i Drammen med begrenset visninger på utvalgte dager.