Filmens tre hovedpersoner Burt (Christian Bale), Harold (John David Washington) og Valerie (Margot Robbie) i et lykkelig øyeblikk på sykestua under første verdenskrig

Stjernespekket hurlumhei!

«Amsterdam»: Mystisk mordmysterium basert på virkelige hendelser fra 30-tallets New York i et plott som oser av kaos og absurditeter.

Publisert

FILMANMELDELSE:

Originaltittel: Amsterdam

Sjanger: Drama/Krim
Regissør: David O. Russell

Manus: David O. Russell

Medvirkende: Christian Bale, Margot Robbie, John David Washington, Alessandro Nivola, Andrea Riseborough, Anya Taylor-Joy, Chris Rock, Matthias Schoenaerts, Michael Shannon, Mike Myers, Taylor Swift, Timothy Oluphant, Zoe Saldana, Rami Malek, Robert De Niro

Sensur: 15 år

Spilletid: 2t. 14min.

Terningkast: FIRE

FILM: «Amsterdam» er overlesset av filmstjerner (pluss en popstjerne) fra flere ulike generasjoner. En film som krysser ulike sjangere i sin til tider kompliserte mysterium, hvor forvirringen er nærmest komplett før trådene gradvis løsrives fra den enorme floken.

Regissør og manusforfatter David O. Russell, har tross sitt noe frynsete rykte på filmsettet, en egen evne til å lokke til seg store Hollywood-navn i sine filmer. Filmer som oser visse kvaliteter, men som likefullt ikke er i nærheten av å få et umiddelbart klassikerstempel. Tidligere filmer som kommer nærmest er «Three Kings», «Silver Linings Playbook» og «American Hustle», som må nevnes som noen meget habile høydepunkter.

Rami Maleks stive karakter Tom med en tidsriktig mustasje sammen med sin snerpete kone Libby (Anya Taylor-Joy) og sin frisinnede søster Valerie (Margot Robbie)

Virkelige hendelser

«Amsterdam» har et manus som tar utgangspunkt i virkelig hendelser, og vever det sammen til en gedigen ball av fiksjon. En ball som innehar noen komplekse handlingsveier og karakterer som balanserer hårfint på kanten til å bli karikaturer, spesielt flere av de mange bi-karakterene.

Skuespillet og produksjonsdesignen er forøvrig inspirert av film-stilen fra tidsepoken mesteparten av handlingen foregår i, nemlig 30-årene i New York. Den prøver også å ha en snerten dialog, med tendenser til litt komedie med inspirasjon fra datidens typiske «goofball»-komedier, uten at latter-båndet blir fristet noe særlig til anvendelse foruten lett humring. Men en humring som til gjengjeld holder stand gjennom hele filmen.

Trekløveret i en typisk trettitalls positur

Unødvendig komplisert

Handlingen starter friskt og motiverende med et umake kompis-par, Burt Berendsen (Christian Bale) og Harold Woodman (John David Washington), som blir ufrivillig dratt inn i et mord-mysterium med forgreninger til nazismens vekst på trettitallet - hvor ulike lysskye amerikanske interessegrupper er involvert.

Samtidig drar handlingen oss enda lengre tilbake til de to kameratenes møte under første verdenskrig i Frankrike, der de også møter den sjarmerende kunstner/sykepleier Valerie Voze (Margot Robbie). Trekløveret tilbringer så en stund etter krigen i Amsterdam, før deres veier via ulike omveier igjen bringer dem tilbake til New York hvor absurditetene fullendes.

Selv om filmen til tider er ekstremt forvirrende og unødvendig komplisert, så går det fortsatt greit å holde noenlunde styr på plottet hvis man investerer noen hjernecellers underveis. Dette er imidlertid ingen film man kan surfe igjennom eller flytte oppmerksomheten vekk fra lerretet noen sekunder. Kaos er gjennomgangsfigur her.

Robert De Niro er general Gil Dillenbeck, som er urikkelig overbevist av sin oppfatning av tingenes alarmerende tilstand

Bisart

Filmen har dessuten mange karakterer å forholde seg til, og de fleste av dem er ganske så stilistiske i sin agering. Personlig synes jeg det gir noe ekstra dimensjon til tidsalderen handlingen foregår i. Det mektige skuespiller-ensemblet er imponerende, med store Hollywoodstjerner fra flere ulike generasjoner. De er stjerner mest fordi de kan spille en overbevisende karakter, og her virker det som de storkoser seg, og har en leken tilnærming til sine respektive karakterer. Selv relativt stive og alvorlige Christian Bale klarer å løse litt opp på sin vanligvis ekstremt seriøse tilnærming.

Regien Ved David O. Russell er imidlertid noe ujevn. Han koser seg med karakterene, men det virker til tider at det blir litt mye å holde styr på. Redigering tviholder på alle de ulike veiene plottet går, og kunne muligens med fordel fjernet enkelte scener for enkelthetens skyld. At mye av det som skjer er inspirert av ekte hendelser gjør det hele enda mer bisart.

Foto holder seg tidsriktig med sin utvaskede palett, og forholdsvis stødige og rolig bildeutsnitt, med noen fiffige og enkle bevegelser for å understreke poeng. Tydelig inspirert av Wes Anderson («The French Dispatch» og «Isle of Dogs»), som har nærmest perfeksjonert lignende stilistiske stil. Musikken er tidsriktig, med et lydbilde som leker, om enn ganske så subtilt, med romfølelsen.

Stilistisk foto fanger tidsånden perfekt

Hurlumhei

Filmens budskap er faktisk ganske så relevant i dag, og som de sier i filmen, historien har en tendens til å gjenta seg. Dagens verdensbilde kan minne mye om hva som skjedde på tretti-tallet. Forhåpentlig har vi lært.

«Amsterdam» har mye som fungerer i all sin hurlumhei. Men man må løsrive seg litt fra visse filmkonvensjoner. Det er mye for øyet å holde styr på. Ikke alt går inn, og man detter av et par ganger, men finner likevel tilbake mot slutten.

Filmen har likevel høy underholdningsverdi. Stappet med sære karakterer spilt av underholdende skuespillere, absurde situasjoner, regelrett høy produksjonsverdi i et mystisk og overkomplisert plott som likevel fascinerer. Alt i alt en ujevn film, men med masser av underholdningsfibre som likevel gjør opplevelsen severdig.

Powered by Labrador CMS