Tamt og slapt

Filmanmeldelse

Originaltittel: Old
Sjanger: Thriller/Drama

Regissør: M. Night Shyamalan

Manus: M. Night Shyamalan

Medvirkende: Gael Garcia Bernal, Vicky Krieps, Rufus Sewell, Abbey Lee, Eliza Scanlen, Alex Wolff, Thomasin McKenzie, Embeth Davidt, Ken Leung, Nikki Amuka-Bird

Sensur: 15 år

Spilletid: 1t. 48min.

Terningkast: TRE

FILM: M. Night Shyamalan er mannen bak thrilleren «Den Sjette Sans», som tok verden med storm tilbake i 1999. En film som plasserte han umiddelbart i toppsjiktet blant Hollywood-regissører.

Priser og oscar-nominasjoner drysset over han, og han kunne plutselig velge og vrake i tilbud. Alle ville plutselig se hans varemerke, uforutsigbare tvists og menneskelig drama i et spennende rammeverk. Han mente selv han hadde koden på thrillersjangeren.

Filmene som fulgte, prøvde å følge hans hemmelige mal med oppsiktsvekkende twister. Men selv om veldig mange av hans etterfølgende filmer er store pengemaskiner, er de fleste av nyere dato av veldig varierende kvalitet.

«Sandcastle»

Selv om M. Night Shyamalan også denne gang har skrevet manuset, så er det ingen originalhistorie fra han selv. Den er basert på en tegneserie kalt «Sandcastle» av Pierre-Oscar Lévy og Frederick Peeters.

Filmen starter med Capa-familien om bord på en buss, på vei fra flyplassen til et ferieresort av det eksotiske slaget. Et sted langt utenfor allfarvei, og fjernt for den vanlig mann i gata. Etter hvert som vi får lære mer om Capa-familien personlig, ser vi at de har sine ekteskapelige problemer.

En hotellsjef tilbyr dem en utflukt til en liten avstikker og skjult perle for å pleie familielivet. På dette stedet, hvor noen flere fra hotellet også har fått tilbudet, begynner så smått unaturlige ting skje med deres kropper, og når et kvinnelik flyter til lands begynner paranoiaen straks å melde seg når utveier fra stedet virker umulig.

Karisma

Filmen bruker lang tid på å etablere karakterene, og klarer med det å skape nok karisma til at man føler en viss sympati for dem. Etterhvert som det skrider frem, sliter imidlerid manuset litt med overforklaring fra enkelte karakterer, som agerer som selvutnevnte eksperter.

Skuespillerne strever til dels med å gjøre slappe og overforklarende replikker om til gull. Regien er varierende, og lider under å tilfredsstille den amerikanske sensuren, samt med et manus som undervurderer seeren.

Musikken føles konstant, opptar mye plass og dikterer i overkant mye hva vi skal oppleve underveis. Foto holdes stødig og ofte statisk. Innimellom har den noen kamerakjøringer i langsom bevegelse frem og tilbake mellom karakterene, som gir en god effekt.

Selv om oppbygningen enkelte steder er effektiv, så oppleves det tamt når enkelte scener når sin spenningstopp.

Tamt

Plottet spiller på menneskenes fascinasjon av alderdom, og i så henseende blir man lett fascinert av universet - om en hvor utrolig og uvirkelig det oppleves som. Men filmen hadde hatt godt av å beholde litt av mystikken sin. I stedet faller M. Night Shyamalan tilbake til gamle synder og vil mer enn gjerne forklare alt til punkt og prikke.

Selve slutten kommer imidlertid med en kynisk og overraskende konklusjon, som faktisk gjør litt opp for humpene underveis.

Likevel, det føles som «Old» aldri var i nærheten av å utfolde sitt potensiale. Den hadde et eller annet som virkelig kunne vært spennende og ubehagelig å utforske. Men gjennomføringen faller for det meste igjennom.

Det ble rett og slett for tamt, overforklart og skuffende lite overbevisende.

LES FLERE FILMANMELDELSER