Testosteronfyllt nostalgi

FILM: «Top Gun» fra 1986, definerer på mange måter store deler av 80-tallet, med sitt ensemble av fremtidig stjerneskudd som Kelly McGillis, Tim Robbins, Meg Ryan og Val Kilmer. Samtidig som en lovende, ung skuespiller med navn Tom Cruise ble en superstjerne nærmest over natta. En stjernestatus han har beholdt og om mulig blitt til en enda større stjerne, tre tiår senere.

Så i en alder av 59 år spiller han tittelkarakteren Maverick atter en gang i en ny oppfølger. Strengt talt var Tom Cruise fire år yngre under selve innspillingen, da filmen stadig har fått utsatt sin premieredato, for så å bli lagt på hylla i påvente av at den verdensutbredte pandemien nådde sitt endelikt.

Nå er altså den endelig premieredatoen her, og i takt med alle disse årene på vent har forventningene og mystikken rundt filmen økt.

Ingen sikkerhetsinnstrukser

«Top Gun: Maverick» gjør alt i sin makt å følge sin forgjengers fotspor. Og mye av det klarer den med ren nostalgi, for nostalgifaktoren her er gigantisk. Det er stadig små vink til den opprinnelige filmen. Til og med den berømte beachvolleyballscenen blir delvis gjenskapt med en oval ball i stedet. Men muskelhyllesten forblir den samme.

Musikken følger i de samme sporene, med gjenbruk av det filmatiske musikktema fra originalen, samt noen av de gamle slagerne med blant annet Kenny Loggins tidsfaste «Danger Zone» får luftet høytalerne.

Følelsen og atmosfæren er vel bevart, den tøffe macho-kulturen lever i beste velgående, der testosteronet flyter fritt i takt med drønnene fra jetmotorene. Selv Mavericks gamle motorsykkel er vel bevart og blir benyttet. Selvsagt er hjelmen lagt igjen hjemme, om den i det hele tatt er kjøpt inn. Faktisk går sikkerhet sjelden godt overens med tøffasimaget, som gjør at også redningsvesten i en heftig seilbåttur forblir uprøvd.

Dette er jo heller ingen film som rasler med sikkerhetsinnstruksene. Her går det i egosentriske karakterer som skal redde verden på mest mulig spektaktulære måter. Manuset klarer faktisk på en relativt overbevisende måte å gi en troverdig plattform til en jagerpilot som stadig er ut i kulden på grunn av sin motvilje til å adlyde ordre, men redder seg inn på grunn av sine ekstreme flyegenskaper.

Ukomplisert

Historien til «Top Gun: Maverick» er ganske ukomplisert i sin struktur. En ny mektig fiende, en ukjent røverstat med tilsynelatende ubegrenset med ressurser truer verden med et nytt atomvåpenanlegg som snart er ferdigbygd og klar til å produsere ødeleggelse. For å kunne bombe dette godt bortgjemte anlegget sønder og sammen, må de beste jagerpilotene samles. Men selv de trenger spesialopptrening foran dette umulige oppdraget, og hvem er dyktig nok og gal nok til å trene dem opp. Du skjønner fort tegninga.

Manuset kjører en enkel og fremadrettet stil med fokus på karakterene. Det blir en del strukturmessige snarveier underveis, og enkelte konflikter føles noe konstruert. Skurkene er ansiktsløse og anonyme. De er bare et truende onde som må utslettes.

Regissør Joseph Kosinski, som har tatt over stafettpinnen etter avdøde Tony Scott, prøver å legge inn noen menneskelige aspekt rundt sine karakterer. Som at Maverick fortsatt sliter med skyldfølelsen etter dødsulykken til sin co-pilot Goose. Noe som ikke blir bedre når den forsmådde sønnen til Goose dukker opp. Det fungerer til en viss grad, uten at man blir veldig engasjert i de enkeltes skjebner. Derav føles karakterene, i stort flertall, litt for selvopptatt og egosentriske.

Dype drønn

Dette er heller ikke en sånn type film. Det skal være moro, masser av action, dype drønn i høytaleren og lettonede replikker med glimt i øyet. Noe filmen genererer med bravur.

Foto imponerer med sine jagerflybilder, hvor også skuespillerne får prøve seg i ekte jagerfly, med ekte g-krefter uten noen form for greenscreen. Det danner noen heftige og imponerende scener.

Bilde 5: Top Gun - Maverick_05

Lettbeint underholdning

Filmen lever lenge på magnetismen til Tom Cruise. Regien ved nevnte Joseph Kosinski, er tross hans opphang til originalen, solid. Dette er en påkostet popcornfilm hvor skuespillerne koser seg selv om klisjeene ligger tynt påsmurt konstant gjennom hele filmen. Det smitter over på seeren, så selv om manuset er tynt og full av snarveier, er investeringene fra underholdningsavdelingen nok til at seeren henger med.

Det er og blir en lettbeint film som tross sine mange mangler, kommer seirende ut med sin sjarm og meget imponerende flyscener.