MASSER AV TENNER: Det svarte kladden fra verdensrommet, «Venom» som sitt sanne jeg.
MASSER AV TENNER: Det svarte kladden fra verdensrommet, «Venom» som sitt sanne jeg.

Tomt og rotete

NYTT PÅ KINO: En av tegneseriens store antihelter får en medioker oppfølger som tilfører absolutt ingenting til den allerede skuffende første filmen.

Publisert Sist oppdatert

Filmanmeldelse

Filmanmeldelse

Originaltittel: Venom: Let There Be Carnage

Sjanger: Action/Superhelter/Science Fiction
Regissør: Andy Serkis

Manus: Tom Hardy & Kelly Marcel

Medvirkende: Tom Hardy, Michelle Williams, Woody Harrelson, Naomie Harris, Reid Scott, Stephen Graham

Sensur: 12 år

Spilletid: 1t .37min.

Terningkast: TO

FILM: Motioncapture-kongen Andy Serkis, som er skuespilleren bak karakterer som «Gollum» fra «Ringenes Herre», Ceasar fra den nyeste «Apenes Planet»-filmene og selveste «King Kong» i Peter Jackson nyinnspilling fra noen år tilbake, tar steget opp som regissør. Dette er riktignok ikke hans debut som regissør, men hans første superhelt-film. Hvis man da kan kalle «Venom» en superhelt. Han er egentlig mest kjent for å være en av «Spider-Mans» mest ikoniske fiender.

Tegneserien som filmen er basert på, er kjent for sin utagerende språkbruk og ekstreme voldsbruk. I filmene er det hele imidlertid tonet voldsomt ned, noe som dessverre tar vekk essensielle trekk fra karakteren. Han blir nokså tam, og det oppleves rett og slett som selvsensur underveis.

Men det er egentlig det minste problemet. Selv om det er noen attraktive karakterer tatt fra samme tegneserieunivers som «Spider-Man» , blir overføringen til lerretet nokså skuffende. Det hjelper ikke å ha noen interessante karakterer når de ikke har noen historie å utfolde seg i. For historien her er mer eller mindre fraværende. Det samme er karakterutviklingen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">MASSER AV TENNER:</span> Carnage med sine endeløse tentakler</span>
MASSER AV TENNER: Carnage med sine endeløse tentakler

Hemmeligheter

Selv Woody Harrelson, som ofte pleier å være en attraksjon i seg selv, blir her vandrende rådløs rundt som antagonisten «Carnage». Cletus Kasady som etter hvert blir til «Carnage» er en seriemorder som venter på at dødsstraffen hans skal bli fullbyrdet.

Men først vil han møte Eddie Brock, med utilslørt unnskyldning av å avsløre noen hemmeligheter, etter et møte som etter hvert utarter seg med et innbringende bitt av Brock. Noe som gir nok Venom-DNA til å utvikle Carnage. Med Carnage i blodet er det en smal sak å rømme fra fengselet. Dermed er en storstilt jakt i gang, og Eddie Brock og en motvillig Venom føler et vist ansvar og tar opp jakten.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">KJÆRESTE:</span> Naomie Harris spiller Carnages kjæreste Frances Barrison, kjent for sitt dødende skrik</span>
KJÆRESTE: Naomie Harris spiller Carnages kjæreste Frances Barrison, kjent for sitt dødende skrik

Retningsløs

Innimellom dette er det satt av en liten kjærlighetshistorie til begge partene. Ellers er det ikke så mye annen historie. Humoren er skuffende tam, med noen små lyspunkter. Dialogen er lange, med mange ubetydelige scener som ikke driver filmen så mye videre. Handlingen og ulike hendelser virker forvirrende og rotete. Hvorfor og hvordan er spørsmål som ofte dukker opp. Skuespillet er skuffende tamt. Eddie Brock er likevel kledelig underspilt av Tom Hardy. I kompani med den over toppen utadvendte Venom skaper de et godt utgangspunkt for et underholdende symbiotisk partnerskap.

Dessverre så slår det aldri ut i full blomst. Som en kontrast til dette befinner Woody Harrelson seg på den andre siden av skalaen og overspiller uten noen nærmere retningslinje å forholde seg til.

Regien av Andy Serkis er utydelig og retningsløs. Manuset er fraværende, og enkelte hendelser og karakterer oppleves umotiverte, og eksisterer kun for enkeltstående øyeblikk som ikke tilfører handlingen noen verdens ting.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">KYLLINGHJERNER:</span> En misfornøyd Venom tar en tur på utsiden av Eddie Brocks kropp.</span>
KYLLINGHJERNER: En misfornøyd Venom tar en tur på utsiden av Eddie Brocks kropp.

Bortkastet potensiale

De visuelle animerte karakterene Venom og Carnage føles så overdrevet og annerledes at de stikker seg ut fra filmens univers. De mange slåsskampene forvirrer til stadig og blir fort kjedelig.

Det er så mye potensiale her som blir kastet bort. I stedet sitter vi igjen med en rotete historie og en antagonist som aldri virker særlig skremmende, tross sin bakgrunn som seriemorder.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic"><span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">SERIEMORDER:</span> Woody Harrelson spiller en av sine dårligste roller som Cletus Kasady, før han blir til Carnage.</span>
SERIEMORDER: Woody Harrelson spiller en av sine dårligste roller som Cletus Kasady, før han blir til Carnage.

Forventninger som aldri blir innfridd

Etter den nokså skuffende originalen hadde jeg ikke så mange forventninger. Det er hva det er.

En selvsensurert antihelt hvis hele eksistens avhenger av menneskehjerner, som i filmens univers i stedet skal brødfø seg på kyllinghjerner. Det kan selvsagt gi rom for mye humor, men alt du opplever er mild humring på sitt beste.

Effektene er påkostet og samtidig forvirrende, med en karakterdesign som føles unaturlig selv i dette universet. Den helhetlige opplevelsen blir en generell skuffelse med ørsmå lysglimt, som egentlig bare gir forventninger som aldri blir innfridd.

Det blir tatt for mange forvirrende snarveier, med karakterer som mangler motivasjon. Dette er ikke i nærheten av å være i samme klasse som en usensurert «Deadpool» eller «Wolverine». Selv Spider-Mans tilstedeværelse hadde slitt med å redde dette.

Powered by Labrador CMS