Uhyggelig og morbid fremtidsvisjon

FILMANMELDELSE

Originaltittel: Crimes of the Future

Sjanger: Thriller/Skrekk
Regissør: David Cronenberg

Manus: David Cronenberg

Medvirkende: Viggo Mortensen, Lèa Seydoux, Kristen Stewart, Scott Speedman, Lihi Kornowski

Sensur: 18 år

Spilletid: 1t. 47min.

Terningkast: FIRE

FILM: Kanadiske David Cronenberg holder det fortsatt gående i en alder av snart 80 år. Regissøren og manusforfatteren er kjent for lavbudsjetterte (etter Hollywood-målestokk), dystopiske, fremtidsrettede filmer hvor blod, gørr og ubehagelige øyeblikk kommer hyppig i et ofte klaustrofobisk og begrenset univers.

Cronenberg har imidlertid lekt litt med ulike sjanger de senere tiårene, men likefullt hatt et klassisk snev av sine lett gjenkjennelige signaturtrekk. Personlige oppgjør med dysfunksjonelle karakterer som strever med sitt eget opphav og å finne sin nåværende plass er ofte temaer som går igjen.

Det kan også sies at han har skapt sin egen helt unike sjanger, og uansett hvilke retninger han flørter med er han nokså tro mot egen stil.

Tilbake til røttene

I løpet av sin innholdsrike karriere har Cronenberg skapt både mer og mindre vellykkede filmer, men flesteparten har det til felles at de som regel provoserer i en eller annen form. Med en imponerende film-CV som strekker seg over en periode på 50 år, så synes jeg personlig han nådde et slags høydepunkt i 2005 med filmen «A History of Violence», hvor det fruktbare samarbeidet med hovedrolleinnehaveren Viggo Mortensen startet.

Med «Crimes of the Future» går David Cronenberg tilbake til sine røtter, og flørter heftig med ulike elementer av skrekk og ubehag. Filmen må sies være gjennomsyret av David Cronenbergs eget film-DNA, dette er egentlig en film som kun David Cronenberg kunne ha laget.

Erotisk performance-show

Handlingen foregår i en dystopisk verden, ikke så langt inn i fremtiden fra vår egen. Smerte føles ikke mer, og enkelte menneskelige individer har naturlig mutert og utviklet nye organer som et slags evolusjonsmessig kroppslig svar til det økende forurensede, syntetiske miljøet. Viggo Mortensen spiller Saul Tenser, en problemfylt mann som har evnen til å utvikle nye ukjente organer i sin kropp. Sammen med den tidligere kirurgen Caprice (Lèa Seydoux) lager de et erotisk performance-show for en liten gruppe lojale tilhengere.

Et grotesk show, hvor Caprice kirguisk fjerner nye og ukjente organer fra Tensers kropp. Dette samtidig som alle får en slags seksuell tilfredstillelse underveis. Hva disse organene gjør eller hva de er til er fortsatt ukjent, og nye statlige organisasjoner og en mystisk lyssky undergrunnsbevegelse begynner etterhvert å vise interesse da Tenser ikke er alene om å utvikle disse organene.

Elsk eller hat

At dette er bisart og grotesk på mange ulike nivåer er udiskutabelt.

Dette er en film som uten tvil vil dele publikum i to, elsk den eller hat den - noe visningen under årets Cannes-filmfestival vitner om.

Når filmen ble vist der, gikk folk kontinuerig ut av den mektige kinosalen, samtidig som den også fikk en seks minutters stående ovasjon av de gjenværende ved filmens slutt.

Interessant konsept

Filmen er uansett bygget på et meget interessant konsept, som kanskje mest skremmende av alt, ikke virker så altfor usannsynlig i sin fremtidsvisjon. Stemningen er mørk, og filmens uhyggelig og morbide start setter sporenstreks tonen i filmen. Musikken av Howard Shore er intens, til tider ubehagelig og stadig invaderende mot sinnstilstanden. Sånn sett en meget effektiv attributt til filmens dunkle tone.

Universet og persongalleriet er begrenset. Skuespillet føles i starten noe stakkato og delvis siterende og lite naturlig i sin fremførelse. Det er likevel en underlig og bevisst mening bak det, og etterhånden blir det en naturlig del av filmens underlige atmosfære. Stilen er ellers meget statisk, med et stillestående kamera som har valgt sitt utsnitt og holder seg til det i enkelte langsomme redigerte scener. Sånn sett oppleves det til tider som en poetisk, visuell fest av groteske og bisarre ekstremiteter.

Effektene er typisk Cronenbergs stil, og føles veldig organisk og underlig virkelig. Stilen kan sammenlignes veldig med en av hans tidligere og muligens enda mer kontroversielle filmer, «Crash», som handler om en liten gruppe mennesker som tenner seksuelt på trafikkulykker.

Kronisk følelse av vemmelse

«Crimes of the Future» er en fascinerende film å bivåne på mange måter. Den har den kronisk uunngåelige følelsen av vemmelse som ofte forvandles til noe uvirkelig forlokkende i sin ekstremt forstyrrende gjengivelse.

Samtidig som filmen har et interessant plot, sliter den med en manglende dramaturgisk struktur. Det er mange hendelser som føles som ikke går noe sted, og situasjoner som ikke alltid føler et behov for å utbroderes nærmere. Sånn sett beholdes mystikken, men samtidig sliter man litt med hva som egentlig blir formidlet, hvilket skaper en distanse til karakterenes ve og vel. Det er i mine øyne et vesentlig problem som gjør filmen utfordrende å bivåne utenom de nevnte fascinasjoner.

Likevel skaper filmen et visuelt inntrykk som ikke forsvinner med det første. Den er provoserende og tiltrekkende, og tidvis forstyrrende, alt på en gang - som alt er ingredienser som skaper en opplevelse ekstremt annerledes enn alt annet der ute.

Som en kuriositet på årets filmfestival i Cannes, var dette den sjette filmen til David Cronenberg som er blitt nominert til den prestisjetunge Palme D’or. En pris som forøvrig David Cronenberg aldri har vunnet, og som i år gikk til Ruben Østlunds film «Triangle of Sadness».